Ålesund var lenge den største norske byen som ikke hadde vært representert på øverste nivå i norsk toppserie. Dette endret seg i 2002, da laget under ledelse av Ivar Morten Nordmark endelig klarte opprykk til Tippeligaen. Laget gikk rett ned igjen etter å ha havnet bak Vålerengens IF på målforskjell i sin første sesong på øverste nivå. Men tangotrøyene ville tilbake og gikk rett opp igjen i 2004 for så å rykke ned igjen på første forsøk igjen året etter – til tross for å ha flyttet inn på nytt stadion, Color Line.

Ikke nok med det, men i 2006 var de igjen klare for opprykk fra nivå to! Da klarte klubben endelig å holde seg i Tippeligaen under ledelse av Per Joar Hansen. Dette var innledningen på en moderne storhetstid for sunnmøringene, hvor det hele ble kronet med cupmesterskap i 2009 og 2011 samt fjerde plass i Tippeligaen 2010.

Siden har det gått både opp og ned i sunnmørshovedstaden, og det er også de siste ti årene at de fleste oppgjørene mellom lagene har funnet sted.

To tøffe kamper ender med MIF-seier

Men første gang lagene møttes skal ha vært en treningskamp så langt tilbake som i 1925. Da vant AAFK hele 5-0 på hjemmebane, mens MIF vant den først offisielle kampen mellom lagene i 1936, da Jørgen Hval senket bortelaget i cupens fjerde runde med et sent mål. AAFK hadde hatt en kronglete vei til Buskerud, i tillegg var ikke laget vant med å spille på gress, så det var en prestasjon av laget å holde følge med bruntrøyene, som tross alt spilte seg helt til finalen i NM det året (og tapte 0-2 mot Fredrikstad, men det er en annen historie).

Etter cupkampen skulle ikke lagene møtes før i 1968. MIF hadde en downperiode etter andre verdenskrig, og siden 2. divisjon den gangen bestod av flere avdelinger, var det ikke så ofte man møtte lag utenfor egen landsdel. Men i 1968 bestemte NFF seg for å sette opp lagene i samme avdeling, og det skulle bli tøffe oppgjør igjen.

Rundt 4 000 tilskuere på Nedre Eiker Stadion fikk se et bortelag som føk ut av startblokkene den 12. mai 1968, men det var MIF som tok ledelsen da John Olsen spilte gjennom Jan Erik Holmen etter snaut tre minutters spill. AAFK førte det meste av omgangen, og de fleste syntes det var fortjent da bortelaget utliknet et par minutter før pause.

I andre omgang fortsatte AAFK sitt gode spill, men bruntrøyenes forsvarsrekke stod imot. Da Jan Erik Holmen først skåret sitt andre for dagen og Brede Skistad to minutter senere var nådeløs fra ellevemetersmerket, var det liten tvil om hvor poengene ville havne. Det var kun et trøstemål da en MIF-spiller satte ballen i eget nett senere i omgangen. 

Så en tøff bortetur

I høstkampen på Aksla Stadion ble det en ny sliteseier for bruntrøyene. Og slit var det i dobbel forstand. Først ble flyet fra Fornebu lørdag kveld innstilt, slik at MIF-lederne i hui og hast måtte ordne billetter med nattoget fra Oslo til Åndalsnes. Derfra var det buss til Ålesund og frokost på Hotell Noreg før avreise til stadion klokka 12. Da hadde MIF-gutta vært på reisefot i sytten timer, og det var antakelig en god del støle MIF-kropper som entret matta mot et hjemmelag i medgang.

AAFK angrep fra avspark, men målvakt Jan Erik Larsen leverte en strålende opptreden mellom stengene. Gode råd var imidlertid dyre da han brakk den ene fingeren som følge av et hardt skudd, og fem minutter før pause måtte reservemålvakt Runar «Jekka» Nilsen entre matta. Det ble 0-0 til pause, noe bortelaget kunne være strålende fornøyde med.

Etter pause fortsatte stormløpene mot MIF-forsvaret, men det lille forsvaret slapp gjennom ordnet «Jekka» greit opp i. Og etter 63 minutter fikk MIF en etterlengtet dødball. Jan Erik Holmen klarte å sette ballen i mål etter klabb og babb inne i feltet – og MIF ledet helt imot spillets gang. Ikke nok med det, ledelsen holdt seg etter en kraftprøve av de sjeldne både når det gjelder reise og selve kampen. Den høsten var AAFK kun ett fattig poeng unna opprykk til øverste nivå for første gang i historien, og det hadde altså blitt det om ikke MIF hadde klart å stjele med seg begge poengene.

Dobbel AAFK i 1988 og dobbel MIF i 1991

Et MIF som ledet serien i mai var sjanseløse på Kråmyra da lagene igjen møttes i 1988. AAFK luktet igjen et historisk opprykk og vant hele 4-1 hjemme tidlig i juni, og brukte høstkampen på Nedre Eiker til å ta seg forbi bruntrøyene på tabellen. Bortelaget vant 3-1, men det holdt ikke til opprykk for sunnmøringene denne gangen heller.

I 1991 var det bruntrøyene som var på opprykksjakt. AAFK fikk unngjelde både hjemme og borte, og etter tomålsseier på Kråmyra i mai var trener Leif Widén mest opptatt av at laget burde har skåret enda flere mål. Det ble det også hjemme på Nedre Eiker, og Yngve Helmersen startet showet med å dundre inn 1-0 via tverrliggeren i det som kanskje var det flotteste målet i en sesong som ble kronet med opprykk. Pål Skistads mål i samme kamp – som fastsatte sluttresultatet til 3-0 – skal visst også ha vært av imponerende kvalitet, selv om målskåreren innrømmet etter kampen at det rett og slett gjorde vondt å sende av gårde et volleyskudd siden han spilte hele kampen med en liten skade i foten.

2015: - Vi hadde dem på gaffelen

Det ble opprykk, men rett ned igjen i 1992 før MIF forsvant ned i skyggenes dal samtidig som AAFK går inn i sin beste periode i historien så langt. Imidlertid var vi tilbake på toppnivå i 2015, og reiste til Ålesund for sin åttende bortekamp for sesongen. Da manglet fortsatt borteseieren, men det så meget lovende ut etter at Christian Gauseth og Joackim Olsen Solberg hadde sendt bruntrøyene i en tomålsledelse til pause.

Etter hvilen reduserte Leke James før Kinny Grewal – som gjorde en meget bra kamp – fikk to raske gule kort og dermed ble sendt i garderoben.

- Utrolig bittert. Vi hadde dem på gaffelen, sa en skuffet Vegard Hansen etter kampen da AAFK snudde og vant 4-2 før han la til at laget bare kunne skylde seg selv.

Og skylde seg selv kunne MIF også etter årets siste hjemmekamp. For å ha et berettiget håp om å overleve i divisjonen måtte AAFK slås på Isachsen Stadion 1. november 2015. Etter en halvtime hvor ingenting skjedde var det AAFK som satte kampens første mål da Leke James igjen var frempå.

MIF satte inn presset, men hverken Morten Sundli, Sanel Kapidzic eller Amahl Pellegrino klarte å overliste Sten Grytebust i AAFK-målet. Tocmac Nguen fikk endelig hull på byllen helt på slutten av kampen, men det var Aalesund som tok alle poengene da MIF kastet alt frem i et forsøk på å ta alle tre poengene. I stedet var det Aron Thrandarson som ble matchvinner for tangotrøyene. Med det var nedrykket også nesten sikkert for MIF, noe som ble bekreftet i Stavanger helga etterpå.

Opprykksdrama i 2018 og nedrykksdrama i 2020

I 2018 var begge lagene nevnt som opprykkskandidater sammen med storfavoritt Viking, og det var AAFK som tok første stikk på Color Line Stadion da de laget 2-1 på overtid og sikret at alt ble igjen på Sunnmøre. Men forskjellen ble utliknet i høstkampen på Consto Arena, da to sene mål av Tonny Brochmann og Quint Jansen sørget for 2-0 til MIF. Og til slutt var det bruntrøyene som rykket direkte opp – ett poeng foran laget fra sunnmørshovedstaden.

I 2020 var også AAFK tilbake i Eliteserien, og på et pandemitomt Color Line Stadion var det muligens hjemmelaget som var en ørliten favoritt mot et MIF-lag som hadde slitt borte i alle forsøk på å etablere seg i toppdivisjonen igjen. Men laget hadde 6-14 i målforskjell mot Mjøndalens 3-3 da lagene møttes den første dagen i juli i det første pandemiåret.

Kampen var sjansefattig inntil MIF fikk et innkast oppe på høyre side etter en halvtimes spill. Ballen endte hos Ibrahim Shuaibu, som skåret sikkert slik spisser skal. Dermed var MIF foran, og jubelen tiltok ytterligere da Vetle Dragsnes feide inn bortelagets andre bare et par minutter senere.

Angsten for et nytt poengtap på bortebane kom da Niclas Castro reduserte på straffespark, men MIF var gode inne i feltet da hjemmelaget sendte opp alt de hadde inkludert målvakt på en dødball på overtid. Sondre Liseth kunne fastsette sluttresultatet til 1-3 i åpent mål, og MIF klatret helt opp til fjerde plass på tabellen etter en solid start på 2020-sesongen (da den endelig kom i gang).

Men igjen skulle det kladde utover, og begge lag lå under streken da lagene skulle møtes i Mjøndalen 22. desember 2020. AAFK var allerede håpløst fortapt, mens MIF var avhengige av tre poeng samtidig som Vålerenga måtte slå Start i Oslo for at bruntrøyene skulle spille kvalik i romjula.

I Oslo gjorde Vålerenga jobben, mens vi dominerte fra start til slutt og vant 3-0 på Consto Arena etter mål av Sondre Liseth, Markus Nakkim og Christian Gauseth. Dermed ble det et kvalikdrama uten like noen dager senere, og Mjøndalens romjulsdrøm gikk i oppfyllelse med litt hell, litt dyktighet og masse tæl og innsatsvilje.

Men det er en annen historie. Nå er det igjen AAFK som venter. Og det blir altså aldri uavgjort mellom lagene. 

---