Årets siste hjemme på Consto

Grorud hjemme

Dette skulle selvsagt vært en tekst om helgens motstander, Grorud, men jeg gjorde feilen å starte med teksten en søndag formiddag, etter 3-1 over Brann. En perfekt søndag hvor vi nettopp hadde startet vår 48. sesong uten tap for rødkledde bergensere på brun grunn. Så denne gangen måtte det korrekte vike for det rette. Helgens motstander har i alle fall blitt nevnt, og fått en overskrift. Dessuten blir det litt mer helt til slutt. Om du ikke har funnet noe bedre å gjøre om en tusen ords tid.

Frykt og glede

Jeg har høydeskrekk. Ikke en naturlig redsel for å ramle ned fra steder som er høye nok til at du kan skade deg, men en irrasjonell angst for noe fornuften vet at ikke er farlig, men hvor frykten knebler fornuften, bakbinder den og putter den i en skuff. Alt du hører fra fornuften er en resignert stemme som prøver å fortelle at tyngdekraften ikke virker horisontalt. Så mens jeg klorer meg fast til flate bakken, i frykt for å ramle ut «stupet» 10 flate meter lenger borte, passerer barn, gamle, svaksynte, førerhunder, lausbikkjer og joggende med velfungerende fornuft. Alle vel vitende om at den største umiddelbare faren, er å snuble i den skjelvende bunten som ligger midt i stien.

Omtrent slik er mitt scenario hver eneste kampdag. Det hjelper ikke hvor mye jeg forteller meg selv at et eventuelt tap er uviktig, fornuften har jo skygget banen og befinner seg nedlåst i en skuff. Kanskje handler det heller ikke så mye om frykten for å tape, men den enorme lysten på den deilige smaken av seier. Noen timer før kamp går jeg uansett inn i kampdagsmodus. Snakker mindre og mindre, svarer kortere og muttere, og i det kampen er i gang er jeg beklageligvis en taus, innesluttet særing – som kun uttrykker seg gjennom sang, primale rop og utskjelling av dommere. Synsfeltet, som i begynnelsen dekker banen 180°, snevres langsomt inn, til det på rundt 50 minutter er begrenset til noe under 90° - fra motstanders mål til midtbanen. Spill som nærmer seg vårt mål orker jeg ikke følge. Den tiden spillet foregår i de gradene mitt blikk ikke lenger dekker, må jeg finne noe annet å fokusere på. Motstanders målvakt er et naturlig valg, men jeg orker ikke se dennes jubel dersom de skulle score. Det samme er tilfelle med spillerbenker og trenere. Et sterkt fokus på sang og forsangere er ofte løsningen. Der nede hos Dala står Hermann med flere, og leder supporterfeltet med ryggen til spillet og øynene vendt mot oss. Det er et trygt sted å feste blikket. De ser jo heller ikke særlig mye av kampen. 

Jeg må bare beklage til Lars, som mer eller mindre konstant, hadde det besatte, stirrende og angstfylte blikket til en tilsynelatende ustabil 53-åring, festet på seg i 45 minutter pluss tillegg mot Brann. Det må ha vært en belastning.

Jeg innser at dette så langt, ikke er et veldig godt innsalg av fotballen som produkt, eller av livet som ivrig supporter. Så hvorfor i all verden gjør man dette helg etter helg?

For det første; det er mye verre å se laget tape foran en tv. Men det viktigste er selvfølgelig at belønningen er så enormt stor. Tenk deg følelsen av å lande trygt på bakken, følelsen når tannverken endelig slipper taket eller følelsen når oppkjøringen er bestått. Tenk deg så 1500 mennesker med høydeskrekk og tannverk, som samtidig lander trygt på bakken, smertefrie og med det varme førerkortet i lomma. 1500 mennesker som deler den samme gleden – det blir god stemning av slikt. 

Det blir enda bedre stemning av å slå Brann. 

Så du smilene rundt deg etter kampen, stoltheten, og kanskje også noen blanke øyne? Supportere, frivillige, spillere og støtteapparat – det er ingen forskjell. Så du gleden i ansiktene til Lars, Hilde, Tor, Inger, Thomas, Benjamin, Magnus og Eirik? Du blir ikke så glad, så lettet, uten å ha det litt vondt først. Det er en fin blanding mennesker som egentlig bare har en ting felles – de elsker å se Mjøndalen vinne fotballkamper, eller å vinne kamper med Mjøndalen. Det deles ut mange klemmer og smil. Og akkurat der og da er Consto det eneste stedet som eksisterer - og verden er helt perfekt.

En slik kamp, en slik kveld, veier opp for alle dagene med høydeskrekk – en slik kveld gjør en sesong. En slik kveld er svaret på hvorfor jeg er fotballsupporter.

This is Football

Kampen mot Brann hadde en vakker historie, som ikke direkte handler om kampen eller resultatet. Likevel handler den om fotball – ett hundre prosent. 

Dersom du så TV-bildene fra kampen, la du kanskje merke til en godt voksen, dresskledd mann som jublet blant pyro, flagg, glade supportere og en gal keeper, nederst på 3050-feltet. Mannen du så var David, tidligere toppskårer i Reading FC, ifølge ryktene. Etter eget utsagn, en fotballinteressert engelskmann, og uansett en hyggelig fyr på sin første kamp i Mjøndalen. David hadde vært på en ukes ferie i Norge, og sammen med gode venner med VIP-billetter, skulle de avslutte uka med kamp på Consto. De hadde gode plasser, nær servering og varme, men for David lokket stemningen, lyden og pyroen i enden av hovedtribunen. Innen kampen var ferdig hadde han beveget seg sørover til han sto blant Hermann & Co, der han jublet med, nøt fotball og engasjement, og kom med i TV-bildet. Etter kamp var han på VIP’en, hvor han tok et par øl og snakket med frivillige, spillere og flere fans. Både der og på tribunen møtte han mennesker som kjente ham igjen etter å ha møttes på pub’n tidligere på kvelden. David var en fantastisk hyggelig fyr, som nok fikk mange brune venner, og jeg tror også Mjøndalen fikk en ny god venn i David.

Størrelsen på bygda setter begrensninger for klubben, men den gir oss også noe unikt. De fleste på stadion er på hils. Det er tette bånd mellom klubb, frivillige, spillere og supportere, og det kreves ikke mer enn én kamp, og kanskje en tur på pub’n, for å bli en del av Mjøndalen – bare spør David. Våre spillere har ikke så mange supportere, men de kjenner sine supportere og supporterne kjenner dem. Det er ingen oss og dem i Mjøndalen. Det er bare oss. Når vi vinner, men også når vi taper.

Status før siste to runder

Med seks poeng igjen å spille for ligger vi fire poeng bak Sandnes Ulf på kvalikplassen, men Ranheim og Sogndal må også begge passeres, for å få avslutte sesongen med en eller flere bonuskamper. Ustabile Sandnes Ulf avslutter med Stabæk hjemme og Bryne borte. Sogndal møter først Start, som fortsatt øyner en liten mulighet for direkte opprykk, før de har Raufoss på Toten. Et Ranheim i fritt fall, møter først Raufoss i bartebyen, før de reiser til Kristiansand i siste runde. Vi møter altså Grorud, før vi møter et Stabæk, som forhåpentligvis har sikret opprykket i kampen mot Sandnes Ulf. 

Det vil ikke være noen stor oddsbombe om vi lørdag kveld har passert enten Sogndal eller Ranheim, eller begge to, og befinner oss ett poeng bak Ulf på kvalik. Det er en kronglete vei med mange fallgruver, blant annet et Grorud som plutselig har funnet formen, men større under har skjedd i Mjøndalen mange ganger før. Sist mot Brann.

Dersom du ikke har vært til stede ved seire som forrige hjemmekamp, og deltatt i, og følt på gleden og euforien over noe så fullstendig unyttig og uviktig, som en seier over Brann - så har du gått glipp av noe veldig vakkert. Ikke gjør det igjen.

Ole Christian Høibakk