Askeladden er tilbake

Rollebytte

Mandag starter vår 17. sesong på rad i toppen av norsk fotball, og vi reiser til Egersund for å ta tilbake tittelen som norsk fotballs Askeladd.

I 2009 var vi nyopprykket i Adeccoligaen. I 2014 rykket vi opp til Tippeligaen, og i 2015 vikarierte vi på øverste nivå, som tidenes underdogs og hele Norges Askeladd. I 2016 sto barna på Ekeberg og ventet på autografer, ikke KFUM sine, men «Alle gutta» sine. Askeladden forsvant et sted på veien, og tidenes underdogs var laget alle ville slå.

I 2023 rykket Egersund opp i OBOS-ligaen for første gang siden det moderne seriesystemet ble innført i 1963. Møtet med OBOS ble tøffere for resten av norsk toppfotball enn for laget fra Okka by, og etter å ha ledet ligaen mer eller mindre sammenhengende frem til 10. serierunde, endte de på en svært imponerende 4. plass. Tigrene fra Egersund var Askeladden i norsk fotball 2024.

Så gjenstår det å se om de klarer å klore seg fast i toppen.

Laget har byttet ut mange spillere fra i fjor, og ikke minst har de mistet tre av spillerne som gjorde Egersund til ligaens nest mest målfarlige lag i fjor. Andreas Helmersen (13 mål) gikk til Bodø/Glimt, Magnus Dalby (7 mål) gikk til Stabæk i fjor sommer, og Joacim Holtan (6 mål) er tilbake i KIL etter å ha vært på lån i fjor høst.

Nye på laget er blant andre en gammel kjenning, og Bringaker sin egen fetter, Hermann Kleppa, som kom fra Sandnes Ulf i vinter. I løpet av overgangsvinduets siste dager hentet de også Daniel Job fra Sarpsborg og danske Mathias Sauer. Begge unge spisser på låneavtaler.

Vi kommer med et mer eller mindre nytt mannskap, ny tru på fremtiden og en ukuelig optimisme. Peer, Paul og Espen kommer, og jeg har trua på at også Askeladden er tilbake i brunt.

Fotballen har gitt oss mange eventyr, og på mandag starter en ny fortelling. Fotball skal først og fremst være glede og underholdning – selv om gravalvoret iblant tar overhånd.

Ikke minst i søndre sving på Husabø.

Felt D1

Mange stadioner i Norge har sine særegenheter og rariteter – Husabø, eller B&G Parken, er intet unntak. Banen er idyllisk plassert, litt hevet over Egersund sentrum, og legger du godviljen til ser du kanskje havet fra din plass på tribunen. Den har sin røde, nesten nostalgiske, men mest irriterende, løpebane rundt matta. Med hvite striper og plass for både 100m, lengde, diskos og spyd. De har sitt klubbhus med egen terrasse for «VIP’er» med mye penger, de har en overbygd tribune for de med tigre i hjertet – og på langsiden, rett ved søndre sving, har de 5 x 7 meter bortetribune fra Lokkert Stilasutleie, hvor besøkende fans kan få oppleve stemningen – og naturkreftene. Akkurat stor nok til oss mjøndøler i en minibuss, men noe trang for fem busser fra Lillestrøm.

Likevel, midlertidige bortetribuner, uten beskyttelse for vær og vind er ikke unikt i OBOS-ligaen – våre egne gjester får både regn, snø og ukvemsord i hodet. Det mest spesielle på Husabø er feltet ved siden av vårt – felt D1 om du vil. Det er definitivt et sesongkortfelt – på åremål, og det er hverken sitteplasser eller ståplasser. Samtlige plasser er horisontale – seks fot under torva.

Husabø kan nemlig skilte med, ikke bare en, men to gravlunder. 10 meter fra cornerflagget, og skulder ved skulder med oss på bortetribunen. Store er de ikke, men innholdet på en tribune fra Lokkert Stilasutleie er det plass til.

Det er ikke til å stikke under en stol at en del spørsmål dukket opp når vi i fjor inntok våre plasser rett ved siden Theoforus og alle de andre, som taust har fulgt hver eneste kamp siden 1897.

Er dette hemmeligheten bak Egersund sin enorme suksess i fjor? Benken er ikke den verste trussel i Egersund – her henvises du til Samfundet Husabø sin gravlund om du ikke presterer som forventet.

Eller er det Almindelige Samfunds gravplass kun plassert der for å kunne hevde at bortefeltet virker litt dødt? Uansett er det lett for en engstelig bortesupporter å tenke at vaktene på bortefeltet skjuler en spade bak ryggen.

Ultras Dala og 3050 har sjelden noe problem med å synge ut motstanderen, og på mandag kommer de garantert til å overdøve nabofeltet. Jeg ser frem til liv på tribunen igjen, og jeg forventer at vi på mandag igjen kan synge «Er det alltid så stille over der?». Denne gangen med blikket rettet mot Theoforus og gjengen på D1.

Husk – fotball er ikke et spill på liv og død. Det er mye viktigere enn som så. Og på mandag – som alltid - står alle brune hjerter bak ham når Askeladden igjen skal ut for å vinne prinsessa og halve kongeriket!