«Emosjonelt investert»

Ingen formue i banken, men en enorm kapital i bygda

På lørdag arrangerer vi vår andre kronekamp i historien. På motsatt banehalvdel står de lyseblå fra Sandnes, i minst like desperat poengnød som oss. Sandnes Ulf står med kun ett poeng og 3-26 i målforskjell på sine siste åtte kamper, og terminerte kontrakten med sin trener, Thomas Pereira, tidligere denne uka.

For oss byr både kronekamp og Sandnes Ulf på gode minner. Erik Brenden, som satte to i nettet og briljerte på Øster Hus Arena i juni, soner dessverre karantene, men vi har en Ulf-nemesis til på lager. Meinhard serverte Brenden i nevnte kamp, satte ett selv og kom så nær nettkjenning nummer to som det er mulig å komme. Vi husker vel også Kevins første kamp som trener på Consto 29. august i -22 – kan vår færøyske kremmer gjenta hattrick-bragden mot de lyseblå?

Kronekampen i fjor mot Ulfs nabo, Bryne, var en opptur på alle måter. Gutta tok med seg alle tre poengene, og brune venner viste at de fortsatt kan gå mann av huse når det gjelder – og at de stiller opp for klubben i hjertet når den trenger støtte. Mer enn 2700 møtte på kamp, og imponerende 170 privatpersoner tegnet seg for et bidrag per tilskuer. Kan vi slå disse tallene i år?

Penger er viktig i toppfotballen – og i all annen toppidrett – enten vi liker det eller ikke, men det er ikke rike onkler eller tykke lommebøker som skal ha æren for at Mjøndalen har vært en av landets største klubber i mer enn hundre år. Vår viktigste, og største kapital er menneskene. Bygdas og supporternes engasjement og kjærlighet til klubben.

På lørdag kan denne kjærligheten bidra til klingende mynt i kassa.

Mann av huse

Æresmedlem, formann i gruppa, grunnlegger av bandyen og en av heltene fra NM i -24, Martin Østgård, kunne i et intervju med Østlandsposten i -63 fortelle at Mjøndalen var et eldorado for kriminelle på viktige kampdager. Alle var på kamp, husene sto tomme og tyvene hadde fritt leide. Lørdag er en slik viktig kampdag.

Reiser du til Bergen, Trondheim, Stavanger eller Oslo på en kampsøndag er det lite som minner deg om at Brann, RBK, Viking eller KFUM har kamp denne dagen – med mindre du befinner deg utenfor stadion eller på en fotballpub – som uansett, mest sannsynlig, viser Arsenal eller Manchester City. Tar du en tur i Mjøndalen kampdag vet alle hva som skjer. I Stadionkvartalet og Solsiden bakes det kaker og kjøles øl, på Kiwi snakkes det formasjoner, på barneskolen lurer interesserte unger i brune trøyer på hvem «vi» møter, og i hele sentrum vaier det brune flagget i stille gater – alt mens naboen rister oppgitt på hodet og forteller at alt var bedre før.

Mjøndalen har 8500 innbyggere. Brune venner har 2500 følgere. Mjøndalen IF har 1700 medlemmer. 1500 mennesker stiller på Consto annenhver helg. «Alle» har en mening om Mjøndalen og fotballen – «alle» er engasjert i en eller annen form.

Vi kan ha forskjellige meninger om hvordan fotball skal spilles og trenes, hvem som har skylda når baklengsmålene renner inn som saltkorn i åpne sår, og om VAR er fotballens Messias eller selveste mannen med ljåen – vi ønsker alle det beste for klubben, selv om vi ikke alltid er enige om veien.

Det påstås at fotball er underholdning, men det er så mye mer enn det. En film eller teaterstykke er underholdning. De kan engasjere deg og røre deg, og du forlater kanskje salen oppstemt, trist eller sint, men først og fremst er det underholdning og en måte å koble av. Eventuelle emosjoner er overfladiske og koster deg lite. Er filmen dårlig kan du se en ny samme dag og håpe på en opptur. Noen ser en fotballkamp på samme måte, men for de fleste er fotball noe mer – de møter ikke på stadion for å koble av med fotball, de kobler seg på. Som idrettssosiolog Mads Skauge sa – de er emosjonelt investerte.

Du kan bytte både film og kino, men du kan ikke bytte klubb. Taper laget ditt, må du vente en uke – du må se den samme «filmen» om igjen, og håpe den slutter bedre denne gangen.

Som ved alle investeringer øker risikoen også for de emosjonelt investerte, men den mulige oppsiden blir også så uendelig mye større.

La oss gå for hundre nye år

Det er egentlig naturstridig at et sted som Mjøndalen skal hevde seg i toppen av norsk fotball i hundre år. Likevel har vi gjort nettopp det – fordi husene våre har stått tomme på store kampdager, fordi ungene i skolegården lurer på hvem vi spiller mot, fordi gatene er enda litt stillere under kamp enn ellers, fordi Aina og Tuppen, som egentlig ikke bryr seg om fotball, baker kaker og ser frem til kampdagens liv og røre. Fordi det i et par timer kun er de brune flaggene som beveger seg i sentrum.

Fordi vi bryr oss.

I Mjøndalen er det ikke rike onkler eller pengesterke investorer som redder dagen – eller økonomien. Det er oss, vi med brune hjerter – det er deg. Et lite bidrag fra mange gjør oss sterkere enn et stort bidrag fra en. For at vi skal være blant landets beste også de neste hundre år, trenger vi fortsatt ditt engasjement – dine emosjonelle investeringer.  

La oss gå mann av huse på lørdag, hent ut billetter til hele husholdningen – ta med ungene i skolegården og naboen som synes alt var bedre før - og møt opp på Consto. Du investerer dine følelser og et par timer, klubben får kroner og øre. Så krysser vi fingre for at vi alle kan innkassere gevinsten.