Miffotball.no ønsker å presentere en riktig godbit for alle lesere, både for de med brunt hjerte og for de som er interesserte i fotballhistorie. For i år er det nøyaktig 100 år siden vi nådde vår første cupfinale! 

Og det markerer vi med en samling tekster som beskriver fotballens fremvekst i Mjøndalen, samt en beskrivelse av veien frem til cupfinalen før vi kroner det hele med selve finalen - som gikk av stabelen i Trondheim 12. oktober 1924.

Det betyr at det den 12. oktober er akkurat ett hundre år siden Ivar Horgen, Sigurd Andersen, Einar Andersen, Martin Østgård, Sigurd Horne, Paul Blomquist, Henry Kristiansen, Kristian Olsen, Einar Horne, Arthur Andersen og Nils Nilsen snørte fotballskoene og gikk ut på Sorgenfri fotballbane i Trondheim for å møte Jeja, Skruen og resten av Norges ubestridte cup-lag – Odd.

Det er hundre år siden vi ble en å regne med i fotball-Norge.

Åtte år etter at klubben ble stiftet i 1910 begynte fotballaget å skape trøbbel for de store, og etter bare ni år med egen grusbane, tok bruntrøyene seg helt frem til finalen i Norgesmesterskapet. Året var 1924 – klubben var nettopp fylt 14 år.

Vi skal ta dere med på en tur tilbake til sensommeren og høsten for ett hundre år siden. Gjennom øynene til journalistene, ekspertene og engasjerte leserinnleggsforfattere i 1920-tallets aviser skal vi prøve å fortelle historien, slik den kunne oppleves for eikværinger, mjøndøler og alle andre med brune hjerter i året 1924.

Men aller først – hvem var Mjøndalen IF i begynnelsen av 1920-årene?

«Mjøndølerne har vist at de har kunnet knække nøtterne»

Ordene er Reidar Bergh sine, fra en artikkel i VG i forbindelse med Mjøndalen Idrettsforenings 10-årsjubileum. Bergh var tidligere fotballspiller i, og stifter av, Fredrikstad fotballklubb, målvakt på Urædds finalelag i 1911, styremedlem i NFF fra 1915 og president i samme fra 1920-24. Samme Bergh var også forfatter og ivrig skribent i idrettspressen. Med andre ord – en mann som burde vite hva han snakket om, og kanskje hadde han også litt sansen for klubben fra arbeiderbygda i Eiker.

I nevnte artikkel i VG, den 12. juli 1920, roser fotballpresidenten det Mjøndalen har fått til på sine ti første år.

 «Det er anerkjendelsesværdig naar ungdommen i smaabyernde slaar sig sammen og danner idrætsforeninger i stedet for at gaa og drive i gater og stræder, og det er dobbelt rosværdig naar ungdom paa et litet sted som Mjøndalen tar idrættens fane i nævene. For paa slike smaa steder er gjerne vanskelighederne store, meget store, ja ofte uovervindelige».

Han kan fortelle at klubben i sine tre første år jobbet under meget dårlige forhold siden den manglet både fotballplass og en skibakke som kunne huse skirenn. Men – sier han – «mjøndølerne har vist at de har kunnet knække nøtterne, selv om de har været haarde».  

Bergh fortsetter med å hylle en flittig administrasjon, som har klart å skaffe til veie både en sportsplass, Vikkollen og omtrent 200 medlemmer. På det sportslige plan trekker han frem Kristian Olsen som en utmerket skiløper (hopp), med sin 2. og 7. plass i Holmenkollen, samt en tredjeplass i Sverige som Skiforbundets utsending. Kristian Olsen er i tillegg lagets kaptein på åttende året – «Spræk kar!» - konkluderer R.B. I dag vet vi at Kristians gode gener har gått i arv, og har kommet til utløp både i fotballen og i skisporet, gjennom barnebarnet Ole Kristian Olsen og oldebarnet Trond Iversen.

I 1918 sto Mjøndalen for en liten cup-bombe da de ga en «ordentlig kilevink til Kristiania Ballklubb til almindelig forbauselse og forfærdelse» i henhold til Bergh (Kristiania Ballklubb endret senere navn til Skeid). Når vi legger til at det i 1915 ble satt verdensrekord i Vikkollen, og at det i 1919 ble delt ut kongepokal i samme, forstår vi at klubben vår hadde markert seg godt på idrettskartet i en alder av bare ti år. Allerede året etter jubileumsåret kommer neste cupskrell når vi holder storfavoritt Odd til 1-1 etter fire (!) ekstraomganger i tredje runde.

Omtalen i Akershus Arbeiderblad den 7. juni tre år senere, altså i finaleåret -24, viser at vi på disse årene har tatt steget helt opp i toppen av fotball-Norge:

« … Ja de (Mjøndalen) har jo i almindelighet vært regnet som et av de beste fotballag i landet. Svær fart har de, god ballbehandling og er ellers meget pågående …»

Så hvem var vi i 1924? Reidar Bergh sine ord fra 1920 kler oss godt – da som nå:

Mjøndalen en fredag kveld 1924

«Den store krigen» var over for noen år siden. Norge hadde ikke deltatt, men nordmenn hadde så absolutt fått føle krigen på kroppen. Og fortsatt betalte de prisen - kronen var ustabil, bankene slet, tvangsauksjonene var mange og arbeidsledigheten svært høy.

I 1920 hadde Mjøndalen 1813 innbyggere og var et typisk industrisamfunn. Arbeidsledigheten var derfor ekstra merkbar her, og mjøndølen trengte en adspredelse. Kanskje var den høye arbeidsledigheten en medvirkende årsak til både vår fremgang på fotballbanen, og også en forklaring på at kriminelle hadde gode arbeidsvilkår i folketomme hus, når store fotballsøndager sto for tur.

Han var derfor på leit etter en helt spesiell oversikt, mjøndølen som satte seg til rette med pipa og Buskerud Blad, fredag aften den 25. juli 1924.

På forsiden kunne han la seg belære om «Livets plikt og moral» av sogneprest Johan Løken, og om sylting av blåbær og stikkelsbær av skolekjøkkenlærerinde Anna Platou. De som nikket anerkjennende til sogneprestens moralpreken, ristet nok kanskje litt oppgitt til den nærmest daglige artikkelen om spritsmugling, som dukket opp like under annonsen for «Speider Bruspulver» på side to. Denne gangen var det tollbåten som avdekket smuglerforsøket til en motorsnekke i Drammensfjorden, og med det hindret 240 liter sprit, 10 flasker konjakk og 9 flasker Danziger Goldwasser i å finne veien til det svarte markedet i forbudstidens Norge.

Etter å ha lest om tjenestepiken som begikk et «Frækt tyveri paa Kongsberg», og lest seg opp på Mowinckels nye regjering – utnevnt av kongen i statsråd samme formiddag, ville vår leser finne det han lette etter nederst på side tre:

1ste runde i fotballmesterskapet trukket.

«Norges fotballforbund har nu trukket Norgesmesterskapets første runde, som spilles den 10. august. Av de 92 anmeldte lag blev 30 refusert, altsaa spiller følgende 62 lag:»

Av de 62 lagene som var funnet verdige til å delta i årets cup, var fem lag fra vårt distrikt å finne i kampoppsettet:

Trygg – Drammens Ballklubb, i Kristiania
Strømsgodset – Mercantile, Gulskogen
Sarpsborg – Mjøndalen, Sarpsborg
Skiold – Urædd, Marienlyst
Skotsfoss – Drafn, Skotsfoss

Fotball-Norge i 1924

Seriesystemet i Norge kom ikke i gang før i 1937, og før dette var Norgesmesterskapet – cupen –arenaen for å kåre Norges beste lag. Det vil si: Lag fra Nord-Norge fikk ikke delta før i 1963, og hadde sitt eget mesterskap, så i realiteten var cupen i disse årene et sørnorsk mesterskap.

Fra mesterskapets start i 1902 til 1924 var Odd tidens ubestridte ener. Av de 22 cupfinalene som var spilt frem til dette året, hadde Skienslaget deltatt i 13, og vunnet ni av dem. Lyn hadde fem finaler, den siste av dem senest året før. Lyn tapte da for Brann, som hadde tre finaler, alle siden 1917 og altså var regjerende Norgesmester i 1924. I tillegg hadde også Frigg, Kvik Fredrikshald (Kvik Halden) og bruntrøyene fra Horten, Ørn, markert seg med henholdsvis fem, tre og to finaler i løpet av det siste tiåret.

Av lagene de fem lokale møtte i første runde, var Sarpsborg, Mercantile og Urædd de mest meritterte med henholdsvis tre, tre og to finaler bak seg. Oslo-laget Mercantile nådde finalen senest i -13, men var på denne tiden en dalende stjerne, mens Porsgrundslaget Urædd ikke hadde kjempet om kongepokalen siden de tapte for Lyn i 1911. Sarpsborg FK tapte finalen for Brann i 1917, et finaletap de kopierte i 1925.

(Det er verdt å nevne at en av spillerne som ble Norgesmester med Lyn i 1911, het Reidar Amble-Ommundsen – samme mann som satte verdensrekorden i Vikkollen i 1915)

Drafn var en av tidens store lag og kom ofte langt i cupen. De var også det første lokale lag som deltok, da de i 1909, under navnet Ulf, tapte i første runde mot Odd. Klubbene Ulf og Njord slo seg sammen og ble til Drafn i 1910. Allerede i 1914 spilte de seg til en semifinale, som de tapte 1-0 for Lyn, Gjøvik. En prestasjon de gjentok i 1923, før de i -27 nådde finalen.

Drammens Ballklubb hadde sin storhetstid i nettopp disse årene, og nådde tredjerunde tre ganger og andrerunde to ganger i løpet av de siste sju årene før 1924, og i 1930 kom de helt til finalen.

Skiold hevdet seg også til en viss grad i cupen i disse årene, men uten noen gang å komme lenger enn til tredje runde. Klubben, som ble stiftet i 1910 under navnet Bragerøen Idrettsforening, hadde fra dette året tilhold på nyetablerte Marienlyst stadion.

Strømsgodset på sin side, hadde naturlig nok tilhold på Gulskogen, da den senere Drammensklubben på denne tiden var en del av Vestfold. De viste seg frem i cupen første gang i 1922, når de tok seg til tredje runde, det samme gjorde de året etter, før de i 1924 nådde kvartfinalen, hvor de tapte for Brann. De nådde igjen en kvartfinale i -27, hvor de tapte for Larvik Turn etter ekstraomganger. Godsets første finale kom først i 1969.

De elleve fra Mjøndalen

Fotballen kom til Mjøndalen i 1906, da Franz Wollmann kom hjem fra Deichmanns Sportsforretning (noen kilder sier Harald Lyche & Co) i Drammen med en ekte lærball. Sammen med Anton Blomkvist hadde han samlet inn de nødvendige elleve kronene som trengtes for innkjøpet. Bildet i faksimilen fra DT er fra 1907, og laget til Franz og Anton representerte da forløperen til MIF, klubben med samme navn, men forkortet MI.

Ingen av spillerne på dette første fotballaget var med på laget som 17 år senere tok seg helt til finalen, men Anton Blomkvist hadde en 13 år yngre bror som het Paul, og Karl Andersen var eldstemann i en søskenflokk hvor yngstemann het Einar, men gikk under navnet «Gubbe». Her følger en kort presentasjon av Paul, Gubbe og resten av de elleve, med utgangspunkt i hvem de var ved folketellingen i 1920 – fire år før de samme elleve løp inn på Sorgenfri gressbane.

Keeper: Henry Kristiansen «Dramsen», – Sjømand, matros født 9/12-1904 i Drammen. Drev også med boksing. Bor med sin far Kristian Kristiansen (tømmermann ved cellulosen) i Strandveien ved folketellingen i 1920.

Venstre back: Einar Horne Krogh, født 31/12-1897 i Mjøndalen. Papirfabrikkarbeider, og bor i 1920 på Krok hos sin mor som er enke.

Høyre back: Paul Blomkvist, født 5/7-1899. Født i Drammen, men bor i Mjøndalen allerede i 1900 og i Krokstadelva i 1910 og 1920. Bor hos sin far og mor på Brastad, Krokstadelva i 1920. Jobbet da som cellulosearbeider og er altså bror til Anton som var med på å innføre fotballen i bygda.

Venstre half: Ivar Horgen, født 21/11-1896 i Øvre Eiker. Bor hos sin mor, enken Anna Johnsen Horgen, og jobber som elvearbeider i 1920.

Center half: Martin Østgård, født 2/8-1902 på Åssiden. Sønn av predikant Syver Østgård fra Solør. Bodde med sine foreldre i Vikkolveien i 1910, og i Kongsberg som handelsbetjent i 1920. Martin var en engasjert ildsjel; han var initiativtaker til bandyen i 1924, satt i det første kretsstyret i bandy i 1925, var formann i klubben fra 1933 til etter krigen og ble Mjøndalens fjerde æresmedlem. Martin har faktisk også blitt kretsmester for Braskereidfoss da han, i forbindelse med jobb på stedet, spilte for klubben 1922.

Høyre half: Sigurd Horne Krogh «Teis», født 22/7-1899 i Mjøndalen. Jobbet som cellulosearbeider og bodde på Krok i 1920. Bror til nevnte Einar.

Indre venstre: Arthur Andersen, født 3/12-1900 og den eldste av de tre Andersen-brødrene på laget. Arthur er født i Mjøndalen, og bodde der Møllergata 13 ligger i dag. I 1920 bor han der sammen med Einar og Sigurd, og sine foreldre Anders Kristoffersen og kona Sofie Andreasdatter. Arthur er papirarbeider.

Indre høyre: Einar Andersen «Gubbe», født 5/8-1905 i Mjøndalen. Yngstemann av Andersen-brødrene. Kanskje klubbens største «fotballkjendis» gjennom tidene, og mannen bak «lagånd, innsats og kameratskap må alltid gå foran». Med sine 172 cm og 97 kg ble han av Norges mestscorende landslagsspiller, legendariske Jørgen Juve, omtalt som «den ideelle indreløper med et absolutt uegoistisk spill, samtidig som han hadde en fenomenal evne til selv å avslutte angrepene med susende og velrettede skudd.» (Østlandsposten 11. mai 1963)

Ytre venstre: Nils O. Nilsen, født 7/9-1894 på Solløs i Mjøndalen, sønn av stenbryter Olaus Nilsen Løkke og Karoline Røkås. Bor som barn en liten periode på Åmot, men i 1920 bor Nils i huset til den arbeidsledige Petter Baker i Stasjonsgata med sin kone Marta, mens han jobber som papirarbeider. Nils Nilsen var en av stifterne av klubben og var med på fotballaget i alle fall fra 1914.

Senterforward: Kristian Olsen, født 2/8-1898 ved Berg i Sande/Holmestrand. Familien flyttet til Mjøndalen og bodde en stund i Korvaldveien 2 før de flyttet til Vikveien, der slekten fortsatt bor. Her bor Kristian sammen med sine foreldre Olaf og Mathilde i 1920. Kristian jobber da som bokholder ved A/S Kulkompaniet, mens faren er bestyrer på kalkfabrikken. Kristian er med på laget senest fra 1914 og hadde som Martin mange verv i klubben. Han var både oppmann for fotballen, leder av klubben og trener for laget. Klubben kan i dag være svært takknemlige for at Olaf og Mathilde valgte Mjøndalen som bosted. Kristians etterkommere har gitt oss nye kapteiner på A-laget, vinnere av verdenscupen på ski og et antall frivillige timer det neppe er mulig å telle.

Ytre høyre: Sigurd Andersen, født 1/1-1903 i Mjøndalen. Den siste av Andersen-brødrene og papirarbeider. Brødrenes far, Anders Kristoffersen, gikk gjerne under navnet Anders Kopop. Han var født og oppvokst på plassen Kopop, som lå ovenfor gården Mjøndalen omtrent der boligfeltet i Hvitveisbakken ligger i dag – og før Bakkebruddet ble etablert. Men brødrene altså er oppvokst i Møllergata.

Trener: Birger Møller, Treneren for laget denne høsten var den ikke ukjente svensken, Birger Møller, som også hadde vært trener for landslaget fra 1918-1920, for svenske Djurgården og flere andre norske klubber.

Under folketellingen i 1920 hadde Mjøndalen 1813 innbyggere, og var en utpreget industribygd – noe også yrkene til de elleve viser. Industrien har alltid stått sterkt i bygda, og når stasjonen skulle få sitt navn i 1866 ble ikke navnet valgt blant de største gårdene i Milesviken, som området egentlig het. Navnet ble hentet fra en plass som ikke hadde så mye å skryte av som gårdsbruk, men som i hundrevis av år hadde drevet med industri – først møller og sagbruk, og senere med kalk og cellulose – Mjøndalen gård.

Så når Lyn sine supporter synger at «Mjøndalen er for bønder», har de ikke helt rett. Men når vi ser på hvor mange av Kristian Olsen sine etterkommere som gjennom tiden, og frem til i dag, har hatt en rolle i klubben – så har de kanskje i deg minste et poeng når de synger «at alle i Mjøndalen har samme bestefar».

«Mjøndalen er hårde som flint»

1. runde – 10. og 17. august

Vår motstander i første runde var et av tidens store lag. Sarpsborg FK hadde kommet seg til finalen tre ganger, og ble norgesmestre syv år før da de slo Brann 4-1 i finalen. I tillegg hadde de flere kvart- og semifinaler i årene rett før, og ble sjelden, eller aldri, slått ut allerede i første runde. Østfoldklubben ble nok holdt som favoritter av de fleste, men mange hadde også lagt merke til Mjøndalens prestasjoner de siste årene, både i seriespill og i cupen i 1918 og 1921.

Tipperen «Jaseur» i avisa Idrætsliv - gjengitt i Sarpen 8. august, gjenspeilet nok folk flest da han utalte at «Kampen i Sarpsborg bør bli en av rundens store. Ogsaa her tror jeg banen vil avgjøre det. Hjemme i Mjøndalen vilde jeg holdt paa Mjøndølingerne, ikke mindst fordi Sarpsborg ikke har virket helt overbevisende i den sidste tid. Jeg tror sarpingerne er opmerksom paa at det gjælder søndag, og under meget stor tvil holder jeg derfor på Sarpsborg.» Eller som kollegaen «Rexi» i Østfold Arbeiderblad skriver dagen etter: «Mjøndalen er hårde som flint og var farlige i fjor, men av prinsipp holder jeg på hjemmeklubben her. Imidlertid – helt sikker er jeg ikke.»

Elleve spillere, trener og «suppleant»* var klare for det som skulle blir deres til da tøffeste kamp, og tok fatt på veien til Sarpsborg.

Med båt.

*reserve – ble kun brukt ved skader

«Uhyggelige» ekstraomganger.

På tross av respekten for Mjøndalen og frykten for å tape, kan man ane skuffelsen i referatene etter kampen. Vi gjenopplever matchen i Sarpsborg gjennom nevnte «Rexi» sine øyne, slik han gjenga den Østfold Arbeiderblad dagen etter, mandag 11. august 1924.

«Det var ikke med store forhåpninger jeg imøteså denne kamp, jeg var redd for at den blev mere enn hård. Det blev den riktignok også. 4 av Mjøndalens spillere måtte under kampen forlate plassen, derav måtte de tre bæres ut. Jeg vet ikke riktig om den slags kan kalles fotballspill —iallefall god fotball var det ikke.

Sarpsborg fikk målvalget og valgte å spille mot solen. Allerede fra første stund blev kampen ført i et hårdt tempo om det enn var litt nervøsitet i begynnelsen. Det forsvant dog så snart spillerne blev riktig «varme». Sarpsborg har flere pene opløp som imidlertid preller av på Mjøndølingenes solide forsvar. Birger Hansen i center har et par lange skudd som keeper dog ingen vanskelighet har med å ta. Mjøndalen er imidlertid heller ikke vekk, men har flere raske og tildels farlige opløp som dog stranner på Sarpsborgs forsvar. De forsøker sig så på lange skudd, men heller ikke det lykkes. Simensen tar dem uten vanskelighet. Hele omgangen er påvirket av dette voldsomme spill, hvor teknikk spiller en underordnet rolle, men kraften er så meget større. Løperne arbeider iherdig på begge sider, men motpartens forsvar er heller ikke på den gale side. Endelig ser det ut til løsning, idet Sarpsborg formelig bombarderte Mjøndalens mål, men det er håpløst. Et ben eller hode er alltid i veien og enden blir at i. v. sender ballen ut. Et utløsende, men misfornøiet «å—å» fra publikums side. Mjøndalen er så på gjenvisitt i buret hos Simensen. De bryter gjennem forsvaret og skyter. Ludvigsen er imidlertid sprunget inn i mål og ufrivillig strekker han armene op — straffespark er resultatet. Spenningen er uhyre — «greier Simen det» — men nei, han må hente ballen frem fra nettet. Mjøndalen leder nu med et måls overvekt, men lenge varer det ikke. Sarpsborg går op og efter nogen sommel og forvirring lykkes det i. v. å score de utlignede mål. Umiddelbart efter går dommerens pipe for første omgang med et resultat på 1—1.

Annen omgang blev en tro copi av første. Muligens spillet blev enda hårdere enn før. Begge parter gjør forgjeves forsøk på å skaffe sig seir, men det er forgjeves. Forsvaret arbeider nu som før herdig på begge sider og om det enn er flere kritiske situasjonen foran mål, uteblir resultatet.

Sarpsborg har flere ganger chansene til mål, men de skuffer. Enkelte ganger lykkes det dem å få et skudd eller to, men de siler enten over eller ut. Omgangen forøvrig bar preg av utallige frispark og utkast. Men resultatet blir fremdeles 1—1.

Begge ekstraomganger som blev besluttet var nærsagt uhyggelige. Det var ikke lenger fotballspill — ja det var ikke engang lenger hårdt fotballspill — efter min mening var det nærmest hårdt. I disse to ekstraomganger måtte 3 av Mjøndalens spillere forlate banen, eller bli båret ut.

Det virket ikke opbyggelig, men bevisste at fotballen i det store og hele når alt settes inn på et brett, ikke ligger på noget videre høit nivå.

Heller ikke ekstraomgangene formådde å forandre resultatet fra første omgang. Kampen endte uavgjort 1—1 og det blir således omkamp.

Om kampen i det store og hele har jeg sagt nok. Den var for hård til å være god. Om spillet er det å si at det var enkelte, men dessværre så alt for få ganger, et litet lyspunkt i retning av godt fotballspill. Mer skal jeg ikke si, ellers er jeg redd min «tunge løper av med mig.»

De enkelte spillere hadde alle som en —en hård dag. De gjorde hvad de kunde. Best var forsvaret på begge lag, som har skylden for at målantallet ikke blev større. Løperne arbeidet til sine tider meget godt, men som sagt forsvaret var mere enn solid. Banens beste mann var utvilsomt Sarpsborgs back, Ludvigsen, men Mjøndalens centerhalf var heller ikke langt fra denne betegnelse. Målmennene arbeidet godt og tok det som kunde tas. Å nevne nogen enkelt utover dette innlater jeg mig ikke på.

Rexi.»

«For noget græsselig sludder»

Fotballsupporteren i 1924 var som fotballsupporteren i 2024 – engasjert og klar for diskusjoner. Uavhengig av faglig bakgrunn og kompetanse, gav også den gang interessen alene grunnlag for å mene noe om hva som var rett, og ikke minst – om hva som var galt. Fotballen engasjerte da som nå, og uenigheten kom til uttrykk også før internett og «Brune venner». Signaturen «Old boy» i Sarpen torsdag 14. august var også langt ned etter uavgjort mot bygdelaget, men likevel ikke helt på linje med «Rexi». Språket røper at de kanskje heller ikke var på samme alder, og at «Old» ikke er ironisk ment.

«Det var ikke mere end baaten bar for Sarpsborg dennegang, og klubben kan være fornøiet med resultatet, thi forsvaret reddet laget fra at gaa til bunds. Forsvaret fik en alvorlig paakjending, og jeg maa rose det for sit gode spil. Særlig imponerende var Ludvigsen. Mens forsvaret strævet forat redde laget, var løperrækken ganske bort i væggene, d. v. s. centerløperen og indre høire. Saa rækken i sin helhet var ganske ueffektiv.»

Old boy fortsetter med å påpeke et «nonchalant» laguttak, hva man må kunne forlange av en rutinert centerløper, og i det hele – hvordan fotball skal spilles: «Ballen skal gaa fra ben til ben uten stans, ingen unødig dribling, thi den bare sinker og motstanderne faar tid til at placere sig, for løperne maa forstaa, at de ikke skal staa rolig og la motpartens halfer dække sig, men derimot skal de løpe frem og placere sig slik, saa deres egne halfer kan rekke dem med ballen.» Han slår videre et slag for samspill fremfor fart, og viser til hvordan Wiener-Amatør slo to lag i Kristiania da «disse østerrikere eller ungarere, de nærmest spaserte sig til seier.»

Han avslutter med å forklare hvordan Sarpsborg skal vinne omkampen, som nå er bestemt at skal gå den 17. august på Mjøndalens grusbane.

«Jeg ser at enkelte referenter bortover skriver at sarpingerne maatte svare Mjøndølingerne paa deres haarde spil, med haardt igjen. For noget græsselig sludder! En klub som fører et spil præget av bare fart og kraft, er uhjælpelig fortapt, mot et lag som spiller et teknisk rigtig spil. Saa jeg haaber, at naar sarpingerne næste gang møter Mjøndølingerne, at de da ikke biter efter dem, men gaar utenom baade med sig selv og ballen. Skal Sarpsborg faa seieren maa der spilles fotball.»

Vi vet lite om hvorvidt Ludvigsen, Holm og resten av Sarpsborg FK leste Old boy sine råd, om de lyttet til ham eller om de ga blaffen. Omkampen ble uansett ikke den festen han spådde det ville blitt om bare de lot «ballen gaa fra ben til ben uten stans, men ikke poler, men flat etter marken.»

Vi vet ikke om det var halfenes høye pasninger, eller løperrekkas unødige dribling som ble særpingenes bane til slutt, men vi vet at Kristian Olsens menn etter kampslutt i Sarpsborg måtte løpe til kaia, uten å få i seg hverken vått eller tørt, for å rekke båten hjem. Vi vet også at mangelen på inntak av næring etter kampen hadde liten betydning, da sjøen på hjemturen gikk så høy at de aller fleste uansett leverte det de hadde til krabbene i Oslofjorden. Kanskje alle unntatt målmann, sjømann og matros Henry «Dramsen» Kristiansen.

Klikket foran mål

Vår venn «Rexi» var ikke blitt mer optimistisk før omkampen i Mjøndalen, og mente en forandring måtte til om Sarpsborg skulle klare dette. Uansett var utfallet rent lotteri, spår han i Østfold Arbeiderblad, fredag 15. august.

Ifølge Buskerud Blad aften 18. august var grusbanen i Mjøndalen omkranset av en «mængde mennesker, ikke alene fra Mjøndalen, men ogsaa fra Drammen og distriktene omkring», mens Sarpen samme dag kunne melde at «Der var ogsaa en del sarpinger i Mjøndalen for at se paa kampen, men flere vilde det været om det hadde gaat i orden med en baattur.»

Buskerud Blad beskriver målet og kampens avslutning slik:

«Det blev Mjøndalen som fik det første og seirende maal i anden omgang. Efter et pent opløp kommer Kr. Olsen paa skudhold og lægger ballen ind i nettet tilhøire for Simensen. Skuddet var haardt og neppe mulig for keeper at opfange. Efter dette la Mjøndalen sig mere i forsvar, saaledes at det væsentligste av spillet forekom paa denne klubs banehalvdel. Sarpsborg er stadig foran nettet, men i det avgjørende øieblik klikket kanonen. Av Sarpsborgs forwards var det især Simensen som syntes uoplagt, han ødela mange chanser for sin klub. Mot slutten av omgangen hadde i. v. aapent bur, han skyter paa nært hold, men ballen gik i tværllggeren. Endel spredte opløp resulterer i intet og Mjøndalen gaar op i anden runde.

Kampen var igrunden ikke helt god. Man har set Mjøndalen spille bedre, især har høiresiden tidligere pleiet være mere effektiv. Lagets bedste mand var ubetinget y. v. Hos Sarpsborg var y. v., Holm bedst.

Dommeren Grefberg var meget bra.»

Sarpen på sin side var naturlig nok skuffet over resultatet og syntes det var ergerlig at Sarpsborg «skulde tape igaar som laget absolut spilte bedst fotball under kampen, det var der bare en mening om.» De meldte videre om at kampen var «den rene opvisning fra sarpingenes side.»  og at dommer Greffberg «oversaa et par hands’er på Mjøndalspillere og kunde godt været litt striksere hvad haardt spil angaar».

Referatet i Sarpen gir oss også et innblikk i hvordan skadde, eller «ødelagte», spillere ble håndtert for hundre år siden: «Alf Simensen blev ødelagt ved et voldsomt sammenstøt med Mjøndalens centerhalf og matte gaa ned som back.». Ingen nåde for skader der, og kanskje heller ikke noe stort fokus på viktigheten av et godt forsvar.

Ellers virker det som om de fleste avisene var enige om at det ikke var noen stor kamp, og aviser Sarpen refererer den 19 august, gir uttrykk for at det var en jevnspilt kamp, hvor Sarpsborg var det teknisk beste laget, mens Mjøndalen var farligst foran mål. Kampens dommer Grefberg sier til Idrætsliv: «Mjøndalen har et ganske godt lag og vandt med sin større resoluthet foran maal. Kampen var meget jevn, og hadde skjæbnen villet at Sarpsborg skulde vundet, ja, da hadde seiren været like retfærdig.»

Enten dommer Grefberg var «meget bra» eller han «overså et par hands’er» jublet mjøndølen uansett over avansement til andre runde. For noen ble feiringen litt i overkant i disse forbudstider. Vi gjengir et leserbrev til Buskerud Blad 19. august i sin helhet:

I forbudstider.

Fra Mjøndalen skrives til os:

Hr. politimesteren i Drammens distrikt!

Kan det ikke gjøres noget for dette sted fra politiets side, saa ikke stedets ungdom og ældre med gaar til grunde av drik. Er der ikke i dette distrikt ansat statspoliti, som særlig skal ta sig av opsynet med smugling? Hvorfor er der da ikke tilstede opdagelsesbetjente ved saa store ansamlinger av folk som ved sidste fotballkamp søndag i Mjøndalen, hvor flere tusen mennesker, samt en flerhet av Drammens og distriktets biler var samlet, og hvor der aapenlyst blev drukket saa at man maatte leie en væk, og faa lagt ham ved siden av veien, og en anden tok soveplads i gangen paa bedehuset, hvor møte holdtes. Og overstadig beruset ungdom stod og drak midt i Drammensveiens tættest bebyggede strøk av halvflasker, en drik klar som vand. Er det ikke saaledes spriten ser ut, hr. politimester? Kunde det kke gaa an, at det blev en strengere kontrol med personer der er mistænkte, mulkterte og straffede for spritsalg, især naar de er paa reise igjennem Drammen, paa toget, i biler eller motorbaate, samt med nat-bilene? Og om der skulde gaa nogen smuglerrute Skoger —Konnerud — Viksæter—Mjøndalen?

X»

Alt var ikke bedre før.

Av de andre lagene fra vår krets var det kun Skiold som røk ut, med tap for Urædd etter omkamp. Drafn slo Skotfos 5-0, Strømsgodset slo Mercantile 2-0 i omkamp og Drammens BK slo Trygg 1-0.

---

Vi fortsetter veien mot vår første cupfinale på torsdag.