Et himmelsk helvete

Jeg hadde gjort meg klar for mørketida.

I should have known better.

Jeg tok feil

To ganger denne høsten har jeg begynt jakten på gode formuleringer og oppbyggende, oppmuntrende ord. For å trøste, motivere, og forberede meg og andre for en sesong i PostNord. To ganger har hode, kropp og sjel stirret nedrykket i hvitøyet, og begynt å fordøye og å akseptere den nye hverdagen.

To ganger har Kevin, Mats, Thomas og resten av gjengen hentet frem hjertestarteren, satt adrenalin rett i hjertet og en dose nitroglyserin under tunga - og røsket meg tilbake til OBOS-livet igjen. Sliten, men lykkelig.

Vi gjør det ikke slik her, vi gir ikke opp i Mjøndalen – ikke med puls. Jeg burde visst bedre.

Selv alle oss som har fryst seg gjennom utallige høstkamper, med nervene blottet mellom hud og ull, klarer denne klubben å overraske – gang på gang. Vi sto ikke bare med en fot i graven, vi var godt plassert i kisten med findressen på og MIF-flagget drapert over lokket.

Rundt sto Stabæk, Raufoss og Levanger med hammer i hånda og lomma full av spiker. I bakgrunnen sto Aalesund og Åsane, som et par uberegnelige håndlangere, med spikerpistol og spade i den ene hånda, og brekkjernet i den andre.

Stabæk og Raufoss nagla vi fast i OBOS, mens Levanger sank til bunns, tynget ned av alt for mye isenkram. De oransje gikk for brekkjern – og marsipankake.

Og vi? Vi gjorde som vi pleier – vi reiste oss og vant da det var som viktigst.

Selvfølgelig - jeg visste jo bedre.

Høsten er brunt trass

Når rimet legger seg, når Petters kunstige måneskinn kaster lys over vintermørke Solløs, og pyrorøyken på Consto stiger opp og blander seg med kuldedisen fra Vassenga – når Herman blir tydelig og feltet fylles – da er ikke spikerpistol og seks fot nok.

Vi trosser motstand, trosser oddsen, trosser ekspertene og alle som mener å vite bedre. En rødtopp fra Krokstadelva med kapteinsbind, brunt hjerte og store drømmer har likevel ikke trosset sin siste dommer.

Begrav oss aldri for tidlig, for vi reiser vårs når vi faller. Alltid.

Legg ikke helt bort hjertestarter, nitroglyserin og adrenalin. Ikke slett Nazareth og Scorpions, men finn også en plass til Hagatjern og Ronny Johnsen på spillelista. Visst kan den brune kjærligheten gjøre vondt, men forma av motgang og trass, vender vi aldri kinnet – vi speller for å vinne.

Jeg har sjelden sett så mye smerte og glede på samme tid som på Nammo stadion, en kald lørdag ettermiddag, for et par uker siden. Så mange nervøse sjeler, så mange glade klemmer, så mye liv. De neste helgene skal vi gjennom dette to ganger til – på Consto og på Levermyr.

Gleder jeg meg? Det kan vanskelig beskrives eller forklares, kanskje kan det bare sammenlignes med å ha kraftig høydeskrekk og samtidig elske basehopping.

Det er et himmelsk helvete.

Kanskje er det nettopp derfor jeg elsker dette.