Fem gode, og to vonde 

Søndag kan bli det sjette. 

Vålerenga føyer seg inn i rekka med lag som, på grunn av historie, størrelse og økonomiske forutsetninger, «ikke kan rykke ned», men likevel gjør nettopp det. Av de fem største klubbene i Norge, målt etter antall år på øverste nivå, har fire beæret oss med besøk i OBOS etter vår retur i 2009; Lillestrøm, Viking, Brann og nå, Vålerenga. Brann har sågar gjort det to ganger, men under besøket i 2015 var ikke vi hjemme. Disse fem klubbene representerer også Norges fire største byer. Lillestrøm er unntaket med en fjerdeplass på listen over fotballstorheter, mens vi må ned rundt nummer femten for å finne dem på listen over Norges største byer. Til sammenligning ville vi havnet rundt en 80. plass om vi var en by. Rett rundt Herøy i Fosnavåg og Hadsel i Stokmarknes. 

Det finnes ingen garantier i fotball, og spillet lar seg i liten grad styre av «naturlover». Du kan rykke ned selv om du kommer fra Norges største by, og du kan sendes ut av cupen, selv om laget du møter er fra ei bygd som ikke har vært synlige på banen siden 1814. Laget med 20.000 tomme seter kan stå opp fra de døde, og fylle Norges nasjonale arena til randen, og 600 bønder i by’n kan svare på sangen til 6.000 bohemer på Østblokka. 

Gåsehud på Intility 

Den nest siste dagen i mars, åpnet vi vi sesongen 2019 i flomlyset på Intility. Imponerende 635 mjøndøler fant veien til hovedstaden i skumringen en kjølig lørdagskveld. Størrelsen er som kjent ikke det viktigste, og det var kun trøndere og romerikinger som slo oss i antall på borteseksjonen på Intility dette året. Faye Lund måtte plukke den første ballen ut av nettet etter bare 19 minutter, og selv om vi nærmet oss nivået deres i andre omgang, fant nok en ball veien forbi Julian etter snaue 70. Vi viste at vi kunne være med på notene, men det var ikke spillet på banen som ble kveldens crescendo. Et stykke ut i andre, da mørket hadde senket seg, og lilla skyer mot dyp blåsvart himmel dannet et vakkert bakteppe for et opplyst Intility, bød supporterlivet på en, for meg, ny opplevelse. 600 mjøndøler sang og 6000 engafans svarte fra Østblokka, gode 100 meter bortenfor. I noen minutter gikk sangen frem og tilbake, som et kreativt ekko som byttet «Mjøndalen» med «Enga» før ropet ble sendt i retur til oss, med noen sekunders forsinkelse. I de minuttene spilte aktørene på banen andrefiolin, og resultatet på banen var faktisk ikke så viktig – fotball byr på langt mer enn 22+3 mann, 70x100 meter gressmatte og to mål. 

I dag er smerten over tapet for lengst glemt, men minnene av opplevelsen på Intility frembringer fortsatt gåsehud. 

«Kjøp ham, kjøp ham!» 

14. juni 2007 endte også med tap, men vi fikk den første smakebiten av det som skulle komme. Oppturen hadde begynt med opprykk året før, vi hadde fått inn en ny Kortgaard og en ny Sarr, men «gresset» på Nedre Eiker var fortsatt det samme gamle, bare brunere, og det ble fortrinnsvis tråkket på av spillere fra klubber som ikke hørte til blant storhetene i landet. På betongen hadde 3050 sett dagens lys, og på de slitne trebenkene og plastsetene av etter hvert ubestemmelig farge, kunne noen hundre innta sine plasser, dersom vær og motstander var fristende nok. 

Denne sommerdagen var både vær og motstander fristende, og litt over 2000 mjøndøler og en både se- og hørbar mengde fans fra Oslo Øst hadde funnet veien. Anledningen var andre runde i cupen, og Nedre Eiker skulle for første gang siden 1997 få besøk av et lag fra øverste nivå, nemlig Vålerenga. Som alle vet tapte vi kampen, men på åtte minutter rakk vi å skremme vannet av blaserte fotballproffer, og sette et par ekstra spiker i trenerkista til Petter Myhre. Lynraske Adrian Paul kjørte karusell med VIF-forsvaret, og vi kunne hatt to til i nettet på den tiden det tok Enga å innse hva som skjedde. Da hadde allerede Klanen stått på Nedre Eikers trebenker i en ti minutters tid og sunget «Kjøp ham, kjøp ham». 

Underet skjedde ikke denne dagen, men det ga oss en forsmak på hva vi hadde i vente. Mjøndalen hadde igjen yppet seg mot det etablerte. 

Munnbind på Intility 

Jeg gjør vonde minner til slett spill, og går rett på de siste tre gode. 

Fire sesonger i Eliteserien sammen med Vålerenga har gitt oss fire magre poeng. Til gjengjeld kom den ene seieren akkurat da den skulle. 2019 startet altså med mer glede over opplevelsen på tribunen, enn spillet på banen, og Faye Lund måtte to ganger ta turen inn for å plukke baller i eget nett. Vi avsluttet sesongen som vi startet – mot Enga. Vi måtte ha seier for kvalik, og med andre resultater riktig vei kunne vi også sikre plassen. Kampen startet med bluss, tifo og en hyllest av Kenneth Karlsen. Etter 53 minutter satt Brustad inn kampens eneste mål, og ved 90+tillegg tilbakela Faye Lund de hundre meterne fra målet og bort til 3050-feltet, raskere enn noen keeper før ham noen gang har løpt distansen. Etter et par intense minutter var også de andre kampene ferdig, og resten av Mjøndalen kunne kaste seg inn i Julian sin noe premature feiring – første luke i årets julekalender inneholdt en Eliteseriebillett for 2020-sesongen. 

Minne fire og fem kommer begge i 2020, og Vålerenga sin rolle er mer indirekte. Vi er som alltid i nedrykksstrid, og med en kamp igjen ligger vi tre poeng bak Start på kvalikplass, og må i tillegg hente igjen fire mål på Kristiansands-laget, for å overta plassen som gir håp om et år til. Utrolig nok, og ganske utypisk mjøndøler, er optimismen ganske stor. Vi møter bunnplasserte Aalesund, og Start møter et Vålerenga som trenger seier for å sikre tredjeplassen. Før det har gått 20 minutter har vi byttet plass med Start, og etter dette er plassen aldri truet. Vi forlater Consto bittelille julaften i forvissning om at vi kan feire jul på øverste nivå, men er smertelig klar over at når ribba og akevitten fortæres, kommer fjerde juledag, Sogndal og Intility til å ta mer plass i tankene enn juleevangeliet. 

28. desember 2020 er mitt Braskereidfoss – kampen du som god supporter alltid vil bli målt på. Var du på Braskereidfoss? Jeg valgte bort Braskereidfoss og angrer fortsatt. I 2020 satte pandemien sine begrensninger på fotballen, det er derfor med en stor porsjon ydmykhet og takknemlighet jeg kan si at jeg var på Intility 28. desember 2020. Jeg var der, sammen med 100 andre brune venner med topplue på hodet, mølje i magan og sprit i lomma - håndsprit. Jeg var der da Sveen ga oss håp, ett minutt før fulltid, og jeg var der da Nakkim ga oss vår tredje sesong i Eliteserien, syv minutter på overtid. Jeg skal ikke engang forsøke å beskrive opplevelsen, det nytter ikke. Det er altså en håndfull supportere som synger så godt de kan gjennom sine munnbind og en meters avstand, det er snø, det er romjul og hjemme venter juleøl og pinnekjøtt. Det er surrealistisk, det er lettelse etter 30 kamper i frykt, og det er stolthet og glede over den lengste rekka på øverste nivå siden 1987. Men først og fremst er det en delt glede, med de på tribunen og de på matta. 

Det er opplevelser som disse som gjør det verdt å tilbringe timer i bil, og å våkne med kampnerver 30 dager hver eneste sesong. Fotball er en sport og et underholdningsprodukt, men også mye, mye mer. Det er engasjement, identitet og tilhørighet – ja, religion for noen. Lagånd, innsats og kameratskap om du vil. Derfor kan også opplevelsen handle om mer enn resultatet. Derfor kan du forlate Intility med 0-2 tap i lomma og gåsehud på kroppen, etter en opplevelse i skumring og flomlys, eller du kan føle stolthet etter å ha tapt for et lag et par nivåer over. 

Derfor vil aldri TV kunne erstatte opplevelsen av å være til stede. Dele sorgen, gleden og sangen. 

Jeg satser på at den sjette gode kommer på søndag – vi sees på Consto!