Fredag ser vi gullrekka på Consto

Nei, tallrekken over er ikke trinnene i en dans eller morsesignaler, det er resultatene til Bryne så langt i sesongen. Alle kampene har endt med sifrene 2-1, dessverre for jærbuene har alle endt med tap. De rød/hvite ligger per i dag sist på tabellen med samme poengsum og målforskjell som Skeid, men de har møtt tøff motstand. Alle lagene de har møtt ligger på øvre halvdel, og tre av dem på kvalik. 

Bryne var nyopprykket i OBOS i fjor, og hadde en ok førstesesong på nest øverste nivå. De lå på en sterk tredjeplass etter åtte runder, og endte til slutt på 11. plass. Troppen er i år forsterket med blant annet Christian Røer (Kongsvinger), Sigurd Grønli (Tromsdalen), Arne Gunnes (Levanger), og Daniel Hermansson (Västerås). Av spillere med mye spilletid fra fjoråret, har de mistet Joacim Holtan, Thierry Dabove, Josh Robson og vår egen Meinhard Eigilson Olsen.

Meinhards lagkamerat fra i fjor, og Brynes faste målvakt gjennom tre år, Igor Spiridonov, måtte noe overaskende vike plass for lånesvensken Elias Hadaya etter to runder. Hvem som blir Thomas Kinn sin rival i buret på motsatt side, er derfor noe usikkert.

Keeper med «attityde»

Det er mulig overskriften er smør på flesk, eller en selvfølgelighet. Mange vil sikkert påstå at pregløse, anonyme målmenn er like normalt som introverte bergensere eller gavmilde sunnmøringer. 

Det burde være nok å nevne Roy Amundsen. Landslagskeeperen som valgte Snøgg i tredje divisjon fremfor proffspill i Østerrike, var toppscorer som midtbanespiller i fjerde divisjon når Mjøndalen hentet ham som burvokter. Vi trenger ikke gå tiår tilbake for å finne egenart heller, se på Sosha Makani eller George Bokwe – jeg tror du kan spotte sisteskansen i en tropp ut fra bekledning. 

Det er lett å tenke at de med ansvaret for spillerlogistikken finner frem et eget skjema når de jakter en ny keeper. Jeg mistenker i alle fall at Jan Remi hadde noen ekstra punkter på sjekklisten da han plukket ut Thomas. 

Vi mjøndøler liker det som er litt utenom norm. Ikke nødvendigvis over eller under, men litt utenom. Bare se på drakta og fargen. Det er lettere å finne egenart og særpreg i brunt, enn i for eksempel blått, eller rødt. Så når Thomas sto omtrent i midtsirkelen på Sparebanken Sør Arena, løftet begge armene for å hausse opp hjemmefansens buing på de grønnkledde som lå strødd på matta, og satte håndflaten bak øret for å markere at 6000 hissige sørlendinger var vanskelig å høre – da innså i alle fall undertegnede at dette var vår mann. Man kan elske det eller man kan hate det, men det er vanskelig å være likegyldig, og fotball skal aldri være et skuldertrekk. Vi trenger mennesker på og utenfor banen som byr på mer enn det opplagte og selvsagte, som byr på mer enn norm. Mer enn «vi tar en kamp av gangen», mer enn 4-4-2, presspill og bakrom. Tiden da spillerne på laget var læreren, naboen eller pappa’n til klassekameraten er for lengst forbi. Derfor trenger vi spillere som tar litt plass, som er engasjerte og som engasjerer.

Vi trenger typer som Thomas Kinn.