«Gubbe» - kanskje den største?

For i dag, den 5. august, er det 119 år siden Einar «Gubbe» Andersen ble født.

Det er vanskelig å velge hvem som er størst gjennom alle tider i en fotballklubb. Og fotballen i Mjøndalen IF begynner jo å dra på åra, for seinere i måneden er det 114 år siden det hele startet opp.

Mye av grunnen til at det er vanskelig å rangere, er naturligvis det at fotballen endrer seg. Tempoet er raskere, spillet går hurtigere og utstyret er helt annerledes i dag enn det var for tredve, seksti og hundre år siden.

En kandidat til å være den største i MIF-historien er muligens Einar «Gubbe» Andersen. Han ble født inn i en arbeiderfamilie som ett av til sammen ti søsken, og flere av brødrene skulle også markere seg på fotballbanen.

DEBUTERTE I SENIORFOTBALL SOM ELLEVEÅRING

Sammen med kamerater og brødrene Arthur og Sigurd var Gubbe som åtteåring med på å stifte sportsklubben PIL, for guttene hadde sett de voksne kara leike med ball på løkkene rundt omkring i Mjøndalen, og det virket så moro at dette ville de yngre også drive med. Omsider ble det også en ordentlig ball for gutta i PIL, slik at de kunne slippe å stappe sammen filler for å ha noe å trene med.

Talentet viste seg raskt, og allerede som elleveåring skal Gubbe ha debutert for MIFs B-lag. Han var en kraftkar, ikke så høy av vekst, men med solid kroppsbygning. Akkurat oppnavnet Gubbe sies å komme fra storebroren, som het Gullbrand og var den som opprinnelig ble kalt Gubbe.

Som sekstenåring – i 1921 – var Gubbe fast på A-laget til Mjøndalen. I 1924 nådde klubben overraskende cupfinalen, og det skulle bli dramatisk før de i det hele tatt kom i gang. Kampen skulle gå på Sorgenfri Gressbane i Trondheim, og rett før avspark fikk MIF beskjed av dommer Trygve Høgbergh om at knottene de hadde, var ureglementerte. Dermed måtte laget knotte om samtlige støvelpar på 20 minutter.

Det gikk, men det var verre at venstreback Einar Krogh brakk beinet allerede etter sju minutter da kampen endelig kom i gang. Motstander Odd vant greit 3-0. Men MIF hadde vist at de var et lag å regne med i norsk fotball, selv om de kom fra et lite sted. Og sentralt i det hele stod en kraftig nittenåring som bare ble kalt Gubbe.

MASKINLAGET TRER FREM

Dette MIF-laget ble etter hvert kjent som Maskinlaget på grunn av måten laget spilte fotball på. Ikke at de var fysiske, men ballen gikk fra spiller til spiller som et velsmurt maskineri før den ofte havnet i nettet bak motstandernes målvakt. Og det viktigste tannhjulet i maskinen var Einar Andersen. Suksessen til Maskinlaget ble lagt merke til, og i 1932 ble laget utpekt av NFF til å reise på turné i Nord-Norge for å styrke fotballens utbredelse i vår nordligste landsdel. Odd protesterte på dette, men fikk svar fra NFF om at MIF spilte bedre fotball som var mer egnet til formålet enn det telemarkingene gjorde.

I 1933, 1934 og 1937 skulle MIF gå helt til topps i Norgesmesterskapet. Dette var jo den turneringen som virkelig telte i norsk fotball den gangen uten andre landsdekkende turneringer, og i tillegg til de tre cupseirene ble det finale også i 1931, 1936 og 1938. I 1933-finalen skåret Gubbe to av MIFs tre mål, og ifølge datidens aviser var han banens dominerende spiller. Også cupfinalen 1937 avgjorde han ved å skåre bruntrøyenes to siste mål da Odd ble beseiret 4-2.

SLO BRONSELAGET

Gubbe fikk også landskamper, men kun tretten. Mange mente den gang at det var altfor få. Men landslaget var godt denne gangen, vi må huske at Norge tok bronse i den olympiske turneringen i 1936 og dessuten kvalifiserte seg for VM i 1938, hvor vi spilte jevnt med senere verdensmester Italia.

Som oppvarming til OL-sluttspillet bad NFF Mjøndalen IF om å stille opp som landslagets sparringpartner, siden ingen av MIFs utespillere ble funnet verdige til en plass i den endelige OL-troppen (målvakt Sverre Nordby ble imidlertid tatt ut som reserve). 23. juli 1936 løp dermed Gubbe ut på Marienlyst stadion i Drammen som anfører for et MIF-lag som skulle være landslagets motstander i den nest siste kampen før avreise til Berlin.

Foran 7 000 tilskuere vant Mjøndalen 1-0. Hvem skåret vinnermålet? Selvsagt: Einar «Gubbe» Andersen. En knallhard markkryper snek seg inn ved nedre stolperot uten at landslagsmålvakt Henry «Tippen» Johansen klarte å avverge. Det var så ydmykende for NFFs utvalgte at det ble avtalt en returkamp på Ullevål stadion før laget reiste til Tyskland.

RETURKAMP – MEN LOT SEG IKKE BESEIRE

I mellomtiden slo Norge erkerival Sverige med 4-3, før det var klart for returoppgjøret mot jyplingene fra industribygda vest for Drammen. Men det skulle ikke gå bedre enn at Jørgen Hval først gav bruntrøyene ledelsen 1-0 i første omgang, før broren hans, Kåre, økte til 2-0 rett etter pause. Til slutt maktet landslaget å utlikne til 2-2. Men laget fra Mjøndalen – anført av Gubbe – var blitt kjæledegger for alle fotballinteresserte.

Dette var lenge før det var tenkelig å leve av fotball i Norge, og Gubbe livnærte seg ved å jobbe på Albion papirfabrikk sammen med flere av brødrene sine. Skiftarbeid gikk utover trening for fotballspillere, men de fant tid til det også.

Krigen stoppet Gubbes karriere som fotballspiller, og bruntrøyene kom heller ikke tilbake i Norgestoppen på mange, mange år etter frigjøringen i 1945. Men Gubbe ble husket i hele fotball-Norge, ikke bare for sine ferdigheter, men også for sine kjappe replikker. Udødelig er replikken en gang han ble skadet i en landskamp og måtte gå av. Da sa Gubbe følgende til lagledelsen:

- Nå må jeg gå a’, så sett inn to nye mann!

Einar «Gubbe» Andersen døde 4. mars 1981, nær 76 år gammel.