Helt på siden

Det er ikke nødvendig å lytte til de som roper høyest, eller leite blant de som befinner seg i sentrum for å finne de beste blant oss – ofte befinner de seg helt på siden.

Da, nå og for alltid

Jeg tenker ikke på de heltene som redder barn ut av bygninger eller beseirer en fremmed hær på egenhånd, men på de som hver dag gjør livet til de rundt seg litt hyggeligere og litt bedre. De menneskene som gjør at du forlater et rom i litt bedre humør enn da du kom inn, og som stiller opp når de blir spurt om å hjelpe – alt med et smil og et godt ord. De som gir litt mer enn de krever, slike bekjentskap som alltid er et regnskap med positivt resultat. Som Wiggo var.

Begrepene legende og helt sitter ofte for løst, men når vi i historien om den trofaste supporteren og det sympatiske mennesket, legger til at Wiggo representerte Norge og Mjøndalen i bandy-VM, og deretter topper fortellingen med den nærmest mytiske historien om A-lagskeeperen i fotball, som kun har måttet gitt tapt mot en eneste motspiller i sin karriere - Bayern Münchens Gerd Müller – da føler jeg meg helt trygg i begrepsbruken. Det skal mye til for at slike historier skrives igjen, og vi er heldige vi som har fått spille en liten rolle i den.

Wiggo var brun hele sitt liv, først som aktiv og senere som supporter. Selv om han fikk en annen adresse, var hjertet hele tiden brunt og det var en selvfølge å møte opp på Nedre Eiker for å støtte laget – uansett prestasjon og uansett divisjon. I 1997, da fallet i divisjonene var godt i gang, laget DT en artikkel om de trofaste supporterne Asbjørn Karlsen, Vidar Lundgrenn og Wiggo Skistad som allerede da hadde fulgt Mjøndalen i to tiår.  Vidar hadde den gang en båt som het «Makker’n», Wiggo hadde trua på unggutta og retur til toppen, mens begge tydelig foretrakk brunt fremfor blått.

På nesten alle kamper, årsmøter, sammenkomster og sosiale lag var Wiggo og Vidar til stede. Wiggo var ikke den som tok størst plass eller snakket høyest, men var blid, positiv og inkluderende. Det var plass rundt bordet til gutta fra Modum, og satte du deg ned oppdaget du at det ikke bare var godt humør og gode ord de var rause med – også drikken var brun, kom i små glass, og de delte den villig med sine venner.

Da jeg ble kjent med de sympatiske kameratene, mange år etter artikkelen i Drammens Tidende, tok det litt tid før jeg klarte å skille Vidar fra Wiggo. Når noen spurte om hvem som tok turen til Trondheim eller Kongsvinger, var et av de første svarene alltid at «Wiggo og Vidar kommer». Wiggo og Vidar fremsto for meg nærmest som en enhet, en duo som dukket opp i sine gule vaktvester og velbrukte caps uansett hvor i Norge du tok turen for å se gutta spille fotball. Som Terje Borgersens egen, private Sveitsergarde kunne du se radarparet på indre bane på Fosshaugane Campus eller i regnet på Levermyr. Som verdens triveligste Secret Service har de nok bidratt til å gjøre supporterlivet vårt litt tryggere, men deres største bidrag har vært gode minner og en hyggelig ramme.

Enten turen gikk til Kristiansand eller Kristiansund, tror jeg det skulle mye til for at en av dem hadde gyldig grunn til å kansellere – bryllup, dåp og konfirmasjon lå nok helt i grensen. Selv ikke en kreftherjet kropp holdt Wiggo tilbake fra sin siste kamp.

Mandagen vi møtte Moss var Wiggo til stede på Vegards balkong for å se sitt Mjøndalen spille en siste gang. Fire dager senere, på Nadderud, manglet Vidar sin faste makker i gult.

Allerede for 27 år siden omtalte DT Wiggo som «MIF-tilhenger av første klasse. Da nå og for alltid». Statusen står seg den dag i dag.

En skål for alle gutta

Vi tar en skål for alle gutta
Som ikke er her no mer
Skål for alle gutta som er vekk

Det er flere enn Wiggo som «ikke er her no mer», det er flere som fortjener en skål, og det er selvsagt ikke bare gutter. Alle hadde fortjent å bli nevnt, men for hver en nevner er det lett at en annen blir glemt. Skålen er alles, og alle har bidratt med den de var.

Supporterkulturen i Mjøndalen er inkluderende og spennet i persongalleriet er stort. Det er unger i sykkelhjelm, det er bariser som «lukter Aass, puster røyk – popper bluss og synger høyt», det er middelaldrene fotballanalytikere og det er også grå hår og bestemødre. Det er mennesker med mye bagasje, og det er mennesker nesten uten noe bagasje i det hele tatt. Vi er hvite, gule, svarte, skeive, streite, store og små – så lenge hjertet er brunt er du velkommen hos oss.

Uansett – hvem du er …

Selv ble vi, et ektepar på nesten 50, tatt inn i varmen av en svartkledd fyr på knappe 20, som satte seg ned med oss litt forvirrede, bortkomne og ferske syngende supportere på Solsiden i Trondheim. 30 minutter senere sto vi på Extra Arena, skulder ved skulder med Dala og 3050, ledet av den svartkledde - som om vi alltid hadde vært en del av det.

Selv om vi aldri hadde vært på Braskereidfoss.

Islandske Svanhvit kom til Mjøndalen uten å kjenne noen. Hun fikk greie på at det var satt opp en buss for Mjøndalens supportere, og tenkte at dette var en fin mulighet til å møte nye mennesker. Svanhvit meldte seg på turen, og satte seg på bussen i håp om å få noen nye venner – hun fikk et helt supporterfelt. Et supporterfelt som i dag mangler og savner sin nye islandske venn.

Wiggo, Svanhvit, og mange flere, har vært med på å sette sitt preg på 3050 – borte og hjemme. Noen huskes av alle, noen huskes av få – men alle huskes, og alle er savnet på feltet.

Få ting kan ta meg gjennom en berg-og-dal-bane av følelser som en fotballkamp kan, likevel tror jeg aldri jeg har opplevd noe så sterkt og rørende under kamp, som hyllesten til Wiggo på Consto forrige mandag. I den gesten ligger det meste av det som gjør at jeg elsker klubben og miljøet, det var Lagånd, innsats og kameratskap i praksis. Vi stiller opp og er der for hverandre, og for laget – uansett.

Klubben defineres ikke av de elleve eller resultatene, og bygda ikke av bygninger, elva eller åssidene – klubben og bygda er først og fremst menneskene – de som er her nå, de som var her før og de som har en bit av hjertet sitt her. Det er disse som sammen gjør klubben og bygda til «hjem» - disse er «hjembygdens bakker blide».

Ute fra verden den vide
kalte en sang deg hjem
Hjembygdens bakker blide
Nå er du en av dem

Vi tar en skål for Wiggo, for Svanhvit – og for alle helter på siden som ikke er her no mer.