Holmgang

Det bergenserne har i kjeften, har trønderne alltid hatt i nevene. Kristendom, kongemakt og jomsvikinger er alle blitt kjeppjaget av Olav Digres gjenstridige banemenn. Men en kule fra en færøysk kriger ble for mye, og vippet holmgangen i Ranheimsfjæra i vår favør.

Målrikt

På mandag venter vårt tredje trønderske oppgjør på tolv dager. Nyopprykkede Levanger har så langt overgått ekspertenes spådom om en plass blant de fire siste, og ligger per i dag på en tiendeplass. Mye takket være en sterk start, hvor de etter tre kamper toppet tabellen med blant annet 5-0 over Moss og 1-0 borte mot Bryne – to lag som i dag kjemper om direkte opprykk. Etter seieren på Jæren har det blitt to nye trepoengere, sist på Nammo Stadionden 23. juli. Nordtrønderne scorer bra med mål, og har fortsatt toppscoreren i OBOS med Sanel Bojadzic. Sanel har imidlertid ikke funnet nettmaskene siden straffemålet mot Aalesund 16. juni, og hans siste spillemål kom Egersund 22. mai.

Levanger FK ble stiftet i 1996 som en overbyggingsklubb for rivalene Nessegutten og IL Sverre – begge tradisjonsrike klubber. Klubben har tilbrakt de aller fleste av sine 28 år på nivå tre, men samtidig med at vi rykket opp på øverste nivå i 2014, tok de for første gang steget opp til OBOS-ligaen. Der hadde vi følge fra 2016 til 2018, da vi igjen tok turen opp, mens de rykket ned. De tre første oppgjørene disse årene endte, som for tolv dager siden, med poengdeling. De tre siste endte med seier til oss, hvorav begge i 2018 sluttet med 4-0 til oss. Ingen oppgjør har endt 0-0, og vi har alltid scoret mot trønderne.

Et par kjenninger har også akslet den hvite og røde drakta. Benjamin Stokke har satt en ball i nettet bak vår Marco Priis Jørgensen, mens Julian Faye Lund har hatt den kjipe oppgaven med å hente totalt åtte brune baller ut av Levangermålet.

Rappkjefta islending

Levanger er administrasjonssenter i kommunen med samme navn. Byen med drøye 10.000 innbyggere har lang tradisjon som handelssted og møteplass for trøndere, jemter og nordlendinger. Jemtene ble etter hvert svenske, og besøkene fra Sverige var ikke alltid av den hyggelige sorten.

Selv om den gjenstridige og urokkelige trønderen fortsatt lever i beste velgående og karsken ennå flyter på stabbursfestene, er Levanger i dag stort sett et sivilisert og fredelig sted.

Like fredelig er ikke sagaen som Levanger tufter sin tusenårige historie på - sagaen om Gunnlaug Ormstunge. Den islandske skalden med det lite flatterende tilnavnet, døde av skadene han ble påført – som den seirende part i holmgang.  Rivalen Ravn Ånundsson lå tilbake i fjellmyra, et ben og et liv fattigere enn da han ankom kampen. Han bet likevel godt fra seg, og seiersfesten til Gunnlaug ble kortvarig. Vennlig stell av lokale prester hjalp lite, og tre dager etter kampslutt ble han gravlagt i Levanger.

Tilnavnet Ormstunge fikk han fordi han sjelden klarte å la være å komme med spydige kommentarer og fornærmende dikt. Eller som sagaen sa:

«...han ble tidlig voksen og stor og sterk; han hadde vakkert, lysebrunt hår, svarte øyne og et godt ansikt, men nesen kunne være penere. Han var midjesmal og herdebred og meget velbygd. Av lynne var han stortenkt, og tidlig var om æren, stri og hård støtt og en god skald, glad i å gjøre nidviser, – derfor ble han kalt Gunnlaug Ormstunge.»

Sagaen sier ingenting om Ormstunge har etterkommere fra Molde, men vi har våre mistanker, og lurer på om også Gunnlaug var plaget med kramper i holmgangens siste minutter, når seieren var innen rekkevidde.

Trua, vilje, faenskap og glede

"Detta laget her kommer aldri til å gi opp, kommer aldri til å gå rundt og synes synd på seg selv. Vi kommer til å fighte den søndagen der. Det kan jeg garantere. Vi er faen ikke nede!"

Kraftsalven kom fra Christian Gauseth i et TV-intervju den 2. desember i 2020, få minutter etter at vi hadde tapt seieren mot Haugesund i det 88. minutt. I det øyeblikket lå vi nest sist med fem poeng opp til sikker plass, og tre poeng opp til Godset på kvalikplass, med en kamp mer spilt enn lillebror fra Gulskogen.

Jeg regner med at alle husker bittelille julaften og fjerde juledag 2020 …

Trua på det vi gjør, vilje, glede, temperament og en liten dose bannskap kombinert med solide ferdigheter, kan ta oss langt. Det så vi mange eksempler på i Ranheim.

Det var en glede å se det lyse av vilje, innsats og faenskap i øynene på Martin når han tok løpet for å nå igjen ball og spiller. Det var ingen tvil om at den ballen var Martin sin ball – jeg tror han hadde tatt den uansett. Det var deilig å se Peder Vogt fyre opp tribunen – selv om vi bare var seks stykker som sto der og sang. Det var en fryd å høre klokskapen og kynismen til kaptein Jokke, når han ba gutta om å feire litt lenger sammen med fansen etter scoringen.

Og et hode over alt dette lyste smilet og spillegleden til Leikvoll Moberg.

Dette er ikke en bakekonkurranse eller dansestevne, dette er høstjakta i Mjøndalen – det deles ikke ut stilkarakterer – kun poeng.

Da kan vi ikke gå rundt og synes synd på oss selv, vi kan ikke velte oss i selvmedlidenhet, melankoli eller nostalgi. Vi skal glede oss over fortiden og være stolte av den. Vi skal ikke bli historieløse, men vi skal heller ikke bli så sentimentale at vi taper hverdagen.

Gutta har det – det vet vi. Kevin og teamet kan det, det har vi sett mot Brann, mot Fredrikstad og mot Vålerenga. Men på sitt absolutt beste er de først når du også er med. Når 2000 brune venner heier, synger og roper på Consto – da vet Kinn at ingen ball kommer forbi, da vet Sivert at corneren treffer hodet til Conteh, da vet Sveen at han vinner taklingen, da vet Bringaker at skuddet treffer nettmaskene. Og selvtilliten som ligger i det å vite, fremfor å håpe, er gjerne marginen som skal til for at nettopp det skjer.

Derfor trenger vi deg på Consto mandag. Trønderne kommer, og vi skal sammen sørge for at de forlater arenaen like tomhendt som de kom. Denne holmgangen vinner vi.