Det endte med tap etter en dramatisk finaledag, men klubben med de brune draktene hadde for alvor satt seg på det norske fotballkartet. 

Vi markerer dette med denne artikkelserien, og dette er siste del. Del 1 og 2 kan du lese her og her.

Men i dag har vi altså kommet frem til selve finalen, som fant sted på Sorgenfri gressbane i Trondheim. God lesning!

Finale i Norgesmesterskapet, den 12 oktober 1924

Odd – Mjøndalen, Sorgenfri gressbane, Trondheim

1924 var et merkeår for Mjøndalen. Vi fikk våre brune drakter dette året, bandyen så dagens lys, Folkets hus ble innviet og vi var altså klare for vår aller første finale i NM. Fotball-Norge la merke til den vesle klubben fra bygda, og mjøndøler var, som vi har sett, over snittet fotballinteressert. Det var utvilsomt manges øyne som var rettet mot de elleve, pluss suppleanter og trener Birger Möller når de allerede torsdag ettermiddag satte kursen mot Trondheim. Også Arbeider-Avisa fulgte gutta fra industrisamfunnet på veien:

«Mjøndalens lag reiser hjemmefra allerede torsdag eftermiddag. De overnater her i Kristiania og reiser videre til Trondhjem allerede fredag morgen. Det blir således et uthvilt Mjøndallag som stiller op i finalekampen mot Odd søndag.

Som suppleanter medfølger Erling Andersen, Trygve Horne og Peder Olsen. Laget blir som mot Brann i semifinalen.

Lagets leder og trener på ferden er vår gamle og gode kjenning Birger Møller. Laget er således i de beste hender.»

Reisen startet altså allerede torsdag, med overnatting på veien i Oslo – hvor det famøse kjøpet av knotter ble foretatt.

Trondhjems Adresseavis kunne torsdagen melde at billettsalget gikk strålende, og spådde at det ville være utsolgt innen lørdag. Avisen var derimot mer usikre på hvorvidt Mjøndalen, som kun hadde en reserve på landslaget å vise til, kunne hamle opp med Odd og deres syv landslagsspillere. Selv om mange heiet på nykommerne i fotballandskapet, delte de fleste Adresseavisas tvil til om det var mulig for Mjøndalen å hamle opp med tidens største gullgrossist, og trodde at Odd ville reise hjem med sin niende kongepokal. Som Telemarksavisa Norig:

Samme avis trykker den nykomponerte sangen «Finalen», dagen før kampen:

(Tone: Veva vadmaal)

Dei møtest paa valen*
vaar Odd og Mjøndalen
i finalen.
Skal paa halen
no Oddane gaa?
Dett or salen
no Mjøndalen?
Kven pokalen faa?

Fra Nordkapp til Skien,
fraa London til Wien
er det spaning,
tvil og aning:
Vert det Mjøndal hell Odd?
Fell Mjøndalen paa finalen?
So ymse vert spaadd.

Ja, det er det fyrste
og det er det største
dagens tema
og dilemma
i alle dei land.
Gjev med gleda
me fær kveda*:
Odd – Oddane vann

Om avisen kanskje overdriver interessen i Wien og London, så venter i alle fall fotball-Norge i spenning på kampen. Hvem vil forlate valen som seierherre, og «kvede i glede» – veteranene fra Skien, eller pioneren fra landsbygda?

*valen=kampplass, slagmark - *kvede=synge

«Hatten av for denne lille klub»

Vi lar tidligere nevnte P. Chr. A. i Aftenposten sette rammen og stemmingen for kampen på Sorgenfri:

«Finalekampen her idag var dagens begivenhet. Fotballforbundets saa meget omtalte ting hadde bragt mange gjester til byen, og med morgentogene og ekstrabaater kom alle de interesserte tilskuere fra bygdene i Trøndelagen. Fra Kristianssund kom endog en stor ekstrabaat fuldlastet med interesserte tilskuere fra Møre.

Trøndelagen har en græsbane, nemlig Brages nye bane her i byen. Den blev indviet i 1922 og har faat god tid til at «sætte sig». Græsmatten er jevn og god, men var selvfølgelig efter nattefrosten og litt regn meget slibrig og derfor vanskelig at spille paa, hvilket jo mere handicapped Mjøndalen end Odd. Banen har en stor staatribune til vel 4000 tilskuere og en sittetribune til noget over halvparten. Selve banerrangementet er meget fikst, og plassen virker intim og hyggelig. Den ligger like nord for byen i Strinda kommune, omringet av store høider, som er lokkende tilholdsteder for gratistilskuere.

Kampdagen oprandt med vakkert veir. Solen stak igjennem allerede fra morgenen av, men hemimot tiden for kampens begyndelse skyet det atter over, og det var ikke frit for at der ogsaa kom nogen fine regndraaper. Det blev imidlertid med truselen. Selve kampen kunde foregaa i opholdsveir, men en bitende sydost gjorde opholdet paa tilskuerplassen noksaa surt. Det hele mindet derfor adskillig om vinterfinalen i Kristiania i 1921.»

Det var ikke bare forholdene på banen som ikke gikk Mjøndalens vei denne finalesøndagen. Vi har allerede så vidt nevnt noe om et problem med knottene. Senterhalf på laget, Martin Østgaard, gjenfortalte sin versjon av denne historien til Østlands-posten den 11. mai 1963, i en artikkel avisen hadde om «Mjøndalen – en fanfare i norsk fotball.»

«Vi hadde kvalifisert oss for finalen i Trondheim, men hadde vanskelig for å finansiere den lange reisen. Dette medførte at vår oppmann, Alf Bolstad, måtte bli hjemme. I Oslo var vår trener innom en forretning og kjøpte koniske knotter, som visstnok dessverre overskred den foreskrevne høyde. Vi ble anbefalt knottene og kjøpte dem i god tro. Tilfellet ville at vår motstander Odd kom inn i samme forretning noe senere for å kjøpe knotter, og ekspeditøren kunne opplyse alt om vårt knottekjøp. Odd’s lagledelse var tydeligvis vel innforstått med lovens bokstav, og kjøpte andre knotter. Like før lagene skulle gå på banen, kom Odd’s lagledelse inn i vår garderobe og avleverte protest på knottene. Dommeren beordret knottene fjernet, og i den tidsnød vi var, måtte vi spille vår første finale på en høstvåt og såpeglatt bane så å si uten knotter. Jeg vil ikke si at dette var eneste årsak til at vi tapte 3—0, men en medvirkende årsak var det nok. En kan kanskje si at våre motstandere var litt usportslige i dette tilfelle, men vi har nå tilgitt våre fotballvenner fra Skien.»

Som om ikke uvant bane og stress med å bytte knotter – med hammer, tang og en lest – var nok, så knakk venstreback Einar Horne Krogh beinet i et sammenstøt med Odds Jeja, etter bare sju minutter. I 1924 byttet man ikke ut spillere fordi de ble slitne eller av taktiske grunner, som man gjør i dag, men kun når spillere ble så skadet – eller «ødelagt» som avisene den gang gjerne uttrykte det - at det ikke var mulig å spille videre. Det å sette inn en reserve, eller «suppleant», betydde derfor en langt større svekkelse av laget enn det gjør i dag. Inn for Einars kom broren Trygve, og laget måtte omrokeres ganske kraftig. I tillegg til denne skaden måtte vår kaptein, Arthur Andersen, ut på sidelinjen i ti minutter for å lappe sammen en flenge i hodet, og spilte resten av kampen med en hjernerystelse.

Likevel – de fleste mente nok at Odd hadde blitt for mye for Mjøndalen denne dagen uansett. Vi går igjennom kampen sammen med «K.S.» i Buskerud Blad, mandag aften den 13. oktober.

«Interessen i Trondhjem for kampen igaar var meget stor og alle billetter var utsolgt lang tid i forveien, skriver «Morgenbladet». Stemningen var høi og forventningerne store blandt de 8000 tilskuere som omkranset banen.

Der var dennegang intet av den nervøsitet, som altid ellers præger finalkamper- Odd kom straks op og fik en corner, som blev levert flot av Ulrichsen, men keeperen reddet. «Jeja» Gundersen gaar saa op paa venstre og har et flot skud helt i hjørnet som keeper redder til corner. Denne bragte endnu en corner, som blev resultatløs. Mjøndalens ene back blev herunder skadet, og maatte gaa ut, mens reserve indsattes. Efterat Odd saaledes har dominert i begyndelsen, overtar Mjøndalen en stund spillet og faar istand flere pene opløp, som imidlertid Odds backer avfeier. Saa har Ulrichsen igjen et pent gjennembrud, men Mjøndalens keeper redder flot to gange. Det var nu begyndt at blaase endel, og Mjøndalen fik i 1ste omgang vinden med. De faar atter istand en række opløp, men opnaar kun en corner- Odd faar igjen overtaket, og efter 20 minutter faar de endelig maal ved Ulrihcsen, som sætter ind en centring fra Tinn. Saa gaar O. Gundersen og Ulrichsen pent op, og Ulrichsen avslutter med et vakkert skud, som keeper redder til corner. Efter mølje foran maal faar Odd maal nr. 2 ved Haakonsen, men maalet skulde ha været annullert, da der straks før var hands paa Haakonsen, og offside paa «Jeja». Og saa gaar pipen for pause. Odd leder 2—0, og seiren er allerede klar.

2den omgang.

Odd har nu vinden med og beholder sit overtak. De ligger helt over omtrent hele omgangen, kun avbrutt av Mjøndalens faa opløp hvorunder de faa chancer som kommer, blir ødelagt. Efterat Eek hadde hat et flot skud, som keeperen redder, kommer dagens vakreste maal, idet Ulrichsen paa et meget kvikt oplæg fra «Jeja» lynsnart skyfer haardt i hjørnet, og dermed er maal nr. 3 en kjendsgjerning. Mjøndalen tar sig nu sammen en stund, og faar ogsåa istand en del opløp, men omgangen gaar ut uten maal. Efter kampen blev pokalerne overrakt Odd av præsidenten, Reidar Bergh, som utbragte et nifoldig hurra for mestrene, og saa var denne med saa stor spænding imøtesete finale forbi.

I tilslutning til ovenstaaende kan meddeles, at «Aftenposten» i sit referat av kampen fortæller, at Mjøndølingerne maatte skifte knotter under støvlerne like før kampen. De hadde med tanke paa den fugtige bane anskaffet sig «specielle græsbaneknotter», anbefalt av et firma i Kristiania, men knottene var koniske og derfor ulovlige efter reglementet. Dommeren blev anmodet av motparten om at se paa knottene, og resultatet av undersøkelsen blev, at guttene maatte slaa paa nye og av de vanlige lovlige. Denne undersøkelse og ombytning i allersidste øieblik skulde selvfølgelig ikke bidra til at berolige nerverne hos spillerne.

Naar hertil føies, at høire halfback hos Mjøndalen blev ødelagt efter et par minutters spil og maatte erstattes med reserve er det forstaaelig, at Mjøndalen igaar leverte sit kanske daarligste spil i denne sæson.»

Tapte finalen – vant et renommé

Finalen på Sorgenfri var kanskje tapt, men et navn og et renommé var vunnet. Skapt av en «En Pioner paa Landsbygden», forvaltet av elleve kamerater i brunt. Elleve arbeidere med store drømmer i ei lita bygd.

Vi lar siste del av referatet fra Buskerud Blad få avslutte fortellingen om det første Buskerud-lag, og det første bygdelag, som noen gang nådde en finale i landets gjeveste turnering. Ordene er skrevet for ett hundre år siden, men er like gyldige den dag i dag:

Mjøndalen tapte altsaa tilslut. Men allikevel: Hatten av for denne lille klub som har arbeidet sig frem helt op i finalen og det efter seire over vort lands dygtigste klubber- — Det er nok at nævne Norgesmesteren fra ifjor, Bergensklubben «Brann».

Mjøndalens fotballklub har iaar vist en saadan interesse, et saadant arbeide, et saadant slit for den gode sak at den vil staa som et mønster for nogen og hver.

Det vilde nok ikke være avveien om alle her i landet tok de 11 fra Mjøndalen som eksempel naar det gjælder om at lægge ryggen til i arbeidet for en sak.

K. S.»

Eller som Gubbe sa: