Irriterende positiv og selvvalgt optimist

Fra hengemyr til Levermyr

Siste møte med KBK i OBOS, var høsten 2016. Vi reiste til Kristiansund med en reservepreget tropp. For KBK ville tre poeng nært sikre opprykk, mens vi trengte hvert poeng for å kapre en kvalikplass. En lovende spiss, en iransk keeper med lårhøne og en overtent Fredriksen overbeviste i strålende sol. Når i tillegg en trøndersk lærer benyttet sjansen til å bevise at alle timene på benk var feil, med ett mål og en målgivende, ble også dagen strålende på Nordmøre. 2-0 seier og tre poeng ga oss en kvalikplass.

Men 2016 startet ikke strålende.

Etter runde seks lå vi med fem poeng på 14. plass, og direkte nedrykk. I bagasjen hadde vi blant annet 5-0 tap for Sandnes Ulf og 3-0 for Bryne, mens vi hjemme hadde karret oss til to uavgjort, mot Levanger og Strømmen. Vår eneste seier så langt, var kommet hjemme i første kamp.

Mot Kristiansund.

Etter runde 11 lå vi fortsatt på nedrykksplass. Vi hadde karret oss til en seier til, men også et ydmykende 5-1 tap for Ull-Kisa. Hengemyra var lang og dyp i 2016, men likevel endte den med en kvalikplass - på en svært fuktig Levermyr. 

KBK rykket opp, og vi møttes ikke igjen før i Eliteserien i 2019.

Sist vi møtte KBK var 27. oktober 2021. Ti dager før hadde vi tapt 7-0 i Haugesund, og vi rakk også et tap i Tromsø før Uglan kom på besøk. Ved fulltid denne kvelden lyste måltavlen rødt og deilig 5-0 i høstmørket. 

Forventinger

Rundt 2012 ble det holdt et allmøte, et av temaene var; «ønsker vi å rykke opp?». Spørsmålet var alvorlig ment, selv om svaret egentlig var gitt. Faren ved opptrykk er som alltid nedrykk, i alle fall i Mjøndalen. Ville vi tåle et nedrykk økonomisk, hva kunne det dra med seg i fallet? Vi hadde på denne tiden rundt 1000 tilskuere på kamp. Risikerte vi også å miste noen av disse ved skuffelsen et nedrykk vil gi? Kenneth kunne berolige alltid engstelige mjøndøler, med at vi hadde en lojal skare på omtrent 900 supportere. Disse ville være der også etter et nedrykk.

Vi ligger nå på ca. 1100 tilskuere på kamp. Innbyggertallet har ikke steget med 10-20% - det er den lojale supporterskaren som har vokst. Vi har aldri hatt et bedre fundament og utgangspunkt, med tanke på spillere og tilskuere. De fleste av spillerne er talentfulle og unge. Ikke OBOS-ligaens beste, og heller ikke Eliteseriemateriell. Ennå. Tribunene ser kanskje glisne ut, ikke helt CL. Men de trofaste er flere enn før. La oss slutte å snakke oss ned, supportere, klubb eller spillere. Vi må tørre å slå oss selv på brystet og faktisk være stolte, og glade for hva vi har, og gjør. Vi har all mulig grunn til nettopp det.

Et mål skal være målbart, litt hårete, men samtidig oppnåelige. Målsetningen om å etablere oss blant landets 20 beste innfrir dette. I de 11 sesongene som er gått siden 2012, har vi innfridd målet åtte ganger, vi har vært nummer 22 to ganger, og nummer 25 en gang. Jeg tror vi bør være fornøyde med både målsetningene i seg selv, og oppnåelsen. 

Billetter Mjøndalen - Kristiansund her

La oss bygge drømmer, stein for stein

Det er ingen hemmelighet at de tre siste sesongene på øverste nivå, kostet oss økonomisk. Ingen ville sagt annet enn at det var en god satsning, og fornuftig risiko å ta, om det hadde ført til at vi etablerte oss på øverste nivå. Det gjorde det ikke, og vi betaler regningen nå. Vi er litt tilbake i 2010, og må bygge opp igjen. Men det er en forskjell. Gjennomsnittsalderen i 2010 var 27 år, i nevnte 2016 sesong var den nesten 26, i år er den bare 23 år. Vi har i dag 12 spillere som er 21 eller yngre, i 2010 var vi fem unggutter og ni spillere som var fra 30-37 år. Men da, som nå, hadde vi en 16-åring med. I dag heter han Sondre Granaas. For 13 år siden het han Martin Rønning Ovenstad, og var lagkamerat med Sondres far, og dagens eldstemann og mentor, alltid unge Jokke.

Laget vi kan mønstre i dag, er et lag for fremtiden langt mer enn 2010, 2016, eller noen tidligere lag har vært. Hvem vet, om 16 år er Sondre kanskje veteranen på laget, og lagkamerat med Meinhards sønn – og Jokke, som spillende trener og markedssjef.

Dette gitt, er det ingen selvfølge at 2023 er et av årene målsetningen nåes. Da hadde målet kanskje vært satt for lavt. Men vi supportere kan levere som før, og det gjør vi. Vi kan gi Sondre, Andreas, Sander, Daniel, Sondre, Simon, Keerat, Syver, Adrian, Erik, Brinder, Kristian, og alle «gamlingene» over 21, den selvtilliten de trenger. Vi kan gi de 1200 grunner til å blø for drakta.

Frykt og elsk

Mange opplever sikkert meg som en av de irriterende positive, og naive optimister. De kjenner meg ikke. Jeg frykter å tape hver eneste kamp, og sover dårlig når det skjer, men å dele frustrasjonen er et valg. Hos de fleste av oss er det aller meste som kommer til uttrykk gjennom kropp og tale, gjennom en mer eller mindre grundig prosessering i toppetasjen. Optimismen og positiviteten som måtte komme til uttrykk, er altså et valg, ikke et ekko av tanker og følelser. Jeg tror ikke det er revolusjonerende å påstå at optimisme og glede gir mer energi enn negative tanker og frykt – og alt sammen smitter lett.

«En vinnerskalle hater å tape». I mine øyne en tankegang fra idrettens steinalder, sammen med «straffetrening». En tid hvor alt som var vondt var bra. En vinnerskalle drives av at han elsker å vinne, ikke av frykt for tap. Svært få blir gode av frykt, men du strekker deg langt for å oppnå det du elsker. 

Selv er jeg redd for måker, høyder, gjess og å tape fotballkamper. Men mer elsker jeg sjøen, toppturer og å vinne fotballkamper. Gåsa, den hater jeg bare. 

Vi supportere, spillere, trenerteam, stab og frivillige samles på Consto fordi vi elsker spillet. 
La oss alle vise det når vi banker KBK. 

Ole Christian
Blåøyd supporter, og optimist av valg

PS: Den lovende spissen i bortekampen mot KBK, i «katastrofeåret» 2016, ble en helt ok måljeger når han bare fikk støtten og selvtilliten han trengte. Fornavnet var Amahl. 

Kjøp billetter her