Kjærlighet

Stilnet av smil

Jeg har fortsatt ikke grått over tapte kamper, men to ganger har likevel fotballen rørt meg så sterkt at det har blitt vått i øyekroken. Begge gangene fordi noen har takket for sin tid i klubben, og begge gangene var en emosjonell krokstælving involvert. Alt kommer tett på i en klubb som Mjøndalen, og om du slipper fotballen og klubben under huden, er det vanskelig å ikke bli følelsesmessig involvert i mer enn resultater. Og jeg er slett ikke aleine - jeg har sett større, mer muskuløse, og mer tatoverte menn enn meg, felle en tåre for en tapt midtstopper – Terje var garantert ikke uberørt denne gangen heller.

Jeg satt på jobb og så Jokkes avskjed med spillere, trenere og støtteapparat. Når vår kaptein trekker pusten dypt, og forteller med ustø stemme om en kjærlighetssorg han ikke er sikker på om går over – da treffer det midt i hjertet, og et par tårer må gi etter for tyngdeloven og finner sin vei nedover kinnet. Det Jokke formidler her, i ord og kroppsspråk, er grunnen til at det er verdt å investere så mye tid, krefter og følelser på å møte opp kamp etter kamp, og å kjøre mil etter mil for å stå på tribuner i hele Norges land. Den viktigste motivasjonen er å støtte slike som Jokke, være der når det går bra, og enda viktigere – være der når det går dårlig.

Vi skal juble sammen og vi skal gråte sammen.

Derfor gjør det ikke bare vondt å høre Jokkes tale. For en som elsker Mjøndalen gjør det godt å høre kapteinen fortelle hvor høyt han setter klubben, og hvor mye den har betydd for ham. For jeg ønsker og håper at klubben min skal gjøre et inntrykk på dem som opplever den, jeg vil at de som er innom skal reise videre med et brunt hjerte. Vi skal bety noe for mennesker. Ydmyk og glad for Jokkes ord, og med en tungt tap bak oss og med en tøff avslutning foran oss, sitter derfor en stadig mer sentimental 55-åring igjen med en ny forståelse for linjen til Wildenvey – den vi synger foran hver kamp:

«Stilnet av smil glir tåren, over mitt slitne kinn»

Snart har den siste dommer fått sin dose kjeft av vår brune krokstælving. Det er ikke sikkert de vil savne det – men det vil vi.

Med familien, hjertet og en presis venstrefot

Et kjapt avissøk på «Joackim Olsen Solberg» gir mange treff. Det er noen mål, det er en venstrefot, det er en klubbrekord, det er feiring med flagg på Marienlyst – to ganger, det er en god del gule kort, og det er en førsteklassing som viser sin kolleksjon av klær, skolerekvisita og frisyre fra Buskerud Storsenter. Noe sier meg at mamma og sentersekretær Mette har hatt en finger med i spillet i sistnevnte. Jeg håper det var betalt Jokke, jeg håper du endte med Dalmatiner og ikke Pocahontas – og jeg håper du tilgir meg for å dele annonsen her.
 

Med Jokke har vi ikke bare fått en fantastisk klubbspiller. Med på kjøpet har vi fått en hel familie med supportere. Mamma Mette og bestemor Anne Berit har alltid vært der, onkel Morten har servert brune supportere både pizza og øl i en mannsalder, og med årene har vi fått både samboer og barn på tribunen. I krokstadrampens første OBOS-sesong vanket det refs av bestefar Svein Olsen; «Det har blitt for mye kort på ham» uttalte bestefaren da han fikk sitt femte gule etter halvspilt sesong, og da Jokke skrudde ballen i krysset mot FFK i 2022 manglet farfar på tribunen, men han var til stede, og fremst i Jokkes tanker.

Jokke, du spiller med hjertet for drakta, og du spiller med hjertet utenpå drakta. Det har gitt deg noen gule kort, det har gitt deg noen røde, og det har gitt trenere og fans noen ekstra grå hår, men det er den Jokke vi vil ha og er blitt glad i. Det er det engasjementet, den lidenskapen og den kjærligheten som får oss til å møte på Consto i mørke, kalde høstkvelder. Det er motivasjonen for å kjøre tur-retur Ranheim en mandag ettermiddag.

Det er svaret på spørsmålene vi stiller, de gangene vi lurer på hva vi egentlig holder på med.

Eikværingen som stilnet drammenserne

Alle kjenner Jokkes historie i klubben, alle kjenner den «ufyselige drittungen» som ble en lagspiller og kaptein, et forbilde for lagkamerater og en bærebjelke for klubben – en legende.

Hvor mange visste at Jokke også scoret vårt første mål på nivå to da vi endelig var tilbake i 2009? 13 år etter at Per Kristian Nilsen scoret mot Harstad foran 54 tilskuere på Nedre Eiker, satte han inn vårt første mål for sesongen i tredje serierunde mot Notodden. En litt nervøs Jokke (20 år) satte straffen i mål, og uttalte til DT at målet neppe var for historiebøkene. 16 sesonger senere viser Jokke (35 år) at venstrebeinet fortsatt er presist og sender Mjøndalen i føringen mot EIK med et skudd fra egen halvdel – så absolutt et skudd for historiebøkene, og per i dag det siste vi har scoret i OBOS.

Da Jokke planta et gigantisk MIF-flagg på Marienlyst stadion etter 3-2 over Godset 12. april 2019 føltes det som om balansen var gjenopprettet og tretten års mørke endelig lagt bak oss. Riktignok slo vi også Godset ut av cupen i 2017, men nå slo vi dem som jevnbyrdige, i samme divisjon og på deres stadion. For 8000 hovmodige drammensere, og en speaker som nektet å omtale Mjøndalen som noe annet enn 3050, ble 1000 mjøndøler og en rappkjeftet venstreback fra Eiker for mye – det ble stille, veldig stille. Tre baller måtte de hente ut av eget nett – to av de etter assist fra rødluggen.

Bildet av Jokke med flagget på Marienlyst kommer for meg alltid til å stå igjen om et symbol på den trassige lillebroren som aldri gir opp, som gang på gang gir den selvoppnevnte storebror en smekk, og som alltid reiser seg når han faller. Et godt bilde på både klubb og spiller.

Jokke har vist oss at også dagens fotballspillere kan spille med hjerte for klubben. Han er nok ganske unik i dagens fotball, men jeg tror oppriktig kulturen i vår klubb er med på å knytte spillerne nærmere til ansatte, frivillige og supportere enn hos andre. Derfor er det ikke bare egen karriere de spiller for når de går ut på matta, de spiller for menneskene de møter i gangene, på VIP’en, på tribunene og i gatene i bygda. Det gjenstår to kamper før 2024 er ferdig, fire om ting går vår vei. Oddsen er ikke med oss og sjansene ikke de beste, men i grålysningen henger de brune flaggene stille og stive etter nattefrosten – det er tiden hvor brune mirakler kan skje.

I mer enn 450 kamper har vår kaptein vært der for oss, og for vår klubb – hans klubb.

På lørdag er det vår tur til å være der for vår Jokke.