Kråka er tilbake!

Fra due til kråke

Moss og Mjøndalen har en del felles. Ikke bare har begge hatt Kevin Nicol i lagoppstillingen eller spiser pølser på rare måter, vi klatret også samtidig i ligasystemet mot slutten av 60-tallet. MIF rykket opp til andrenivå i -67 og Moss noen år senere. Vi forsvant ned igjen på midten av 90-tallet, mens Moss dro ned når vi kom tilbake. Østfoldklubben endte, som oss, med tolv sesonger på lavere nivå, før de i fjor returnerte til toppfotballen. Det var ikke så mange andre enn mossingene selv som hadde trua, men de trosset alle spådommer og overlevde OBOS med grei margin, etter blant annet å ha plukket med seg seks poeng fra oss. Den gamle storheten gjorde seg også bemerket på tribunene, og stilte meget sterkt på Consto i sommervarmen.

Thomas Myhres mannskap er også i år spådd på nedre halvdel, men har startet godt og ligger i dag på en syvende plass, bare to poeng bak andreplassen. Andres mangel på tro, eller negativ omtale, kan alltids snus til noe positivt.

Når drammenserne, inkludert speaker på Marienlyst, nektet å si Mjøndalen, men kalte bygda ved postnummer, valgte supporterklubben vår å ta 3050 som sitt navn. Resultatet er at noe som var ment negativt har blitt noe positivt. Mossekråka, selve symbolet på både byen og innbyggerne, var heller ikke ment positivt – den var ikke engang en kråke. For å gjøre en svært lang historie veldig kort; Byen sitt segl var et kirkespir med sju fugler – duer. Da kommunen på 1930-tallet skulle bestemme seg for et byvåpen ble duene til en kråke, etter en 17 år lang prosess. Kråka var opprinnelig et nedsettende uttrykk for mossinger, som de med tiden elegant adopterte som en heder og del av sin identitet. Det «forhadte» skjellsordet ble et samlende begrep og en del av en tilhørighet.

«Mangen Mossegut - også jeg,

har fældt sine modige taarer over det forhadte ord.»

O.P. Nyquist - 1926

Gi unga en lokal helt før Premier League tar dem!

Identitet, tilhørighet og lokale forbilder er viktig. Idretten og fotballen er en produsent av alle tre. Ingen bryr seg om religion, etnisitet, lommebok eller alder når du står på tribunen og heier på samme lag. Det er det samme om du er gul og svart og tilhører Kråkevingen, eller er brun og hvit og tilhører 3050. Andres skjellsord blir lett din stolthet og din identitet.

Det gir sikkert en slags tilhørighet å være United-fan også, men identiteten deler du med om lag en milliard andre. Sjansen for å få en prat med Diogo Dalot er nok også langt mindre enn å få Sivert i tale.

Vi har et par ganger i år hatt med oss en nevø på Consto. Oliver er aktiv både på fotballbanen, i skisporet og som orienteringsløper. Dessuten er han fryktelig opptatt av fotball, og kan mer om temaet enn de fleste jeg kjenner. I den dialogen er det jeg som blir novisen og Oliver eksperten. Der jeg har lagt all min tid i en enkelt klubb, har niåringen et langt bredere nedslagsfelt. Arsenaldrakta med nummer åtte er for lengst på plass i skapet, og med familie og feriested i Sogn har også den svarte og hvite drakta fra saftbygda en plass i guttens fotballhjerte.  Tvilsomme naboer i Ormåsen har sågar overbevist den ellers oppegående Oliver om at blått kan være en fin farge.

Nevøen heter Hilleren til etternavn, onkelen heter Glenn, og her har uten tvil den nærmeste familien sviktet – oss inkludert. Det var på høy tid å ta noen grep, og hjelpe gutten inn på riktig vei.

Oliver har nå vært med på to kamper og jeg er helt sikker på at han har hatt det topp på Consto, og at Mjøndalen har fått en ny supporter. Emirates var nok større, menneskene flere og fotballen bedre, men på Consto gjorde hans sang en forskjell, han var en deltaker og ikke en tilskuer, og dessuten var heltene på banen ikke bare lokale og nære - de var hyggelige, og hadde tid til både selfie og en prat etter kampen. På Emirates er du på besøk, på Consto er du hjemme – der hører du til.

Gi meg heller en guttunge i godsetdrakt som slenger med leppa om Mjøndalen enn en fjortis i City-drakt som ikke vet hvem Herman Stengel er. Guttungen får min tause respekt, og høylytte utskjelling – fjortisen får et skuldertrekk.

Skal du kjøpe en drakt til arvingen, ikke velg Manchester City eller Liverpool. Ikke velg Ødegård eller Haaland. Velg Ovenstad eller Jokke - velg Stengel om du må! Bare gi de en lokal helt å se opp til. En de møter i nabolaget eller på butikken. En de kan komme på stadion og se på banen annenhver uke. Jeg tror barnet like gjerne velger Brinder som Salah. Eller begge. Oliver var raskt ute med å utpeke sin favorittspiller på Mjøndalen – Thomas Kinn hadde fått en ny tilhenger allerede før et eneste spark på ballen var gjort. Mye fordi han var borte og snakket med fansen – og litt fordi Kinn er Kinn.

Nå har Oliver snakket med mange av spillerne, fått autografer av både Kevin og Boye og er på hils med det meste av klubben. Gutten er lang fra før, men vokste nok likevel noen centimeter når Sivert ønsket ham god 17. mai – og husket hva han het. Oliver har fått et knippe nye lokale helter, og Mjøndalen har fått seg en ny supporter.

Du trenger ikke reise til Camp Nou for å gi unga en opplevelse. Jeg er overbevist om du kan gi barna minst like sterke barndomsminner av en tur til Gjemselund en onsdag kveld. Reis hele familien, eller ta en tur bare dere to. Kjøp en is på stadion og en burger på veien. Både helter og opplevelser kan være kortreiste.

Start allerede på mandag. Gjem unna alle draktene fra klubber med budsjetter som oljefondet og tvilsomme eiere - ta med sønn, datter, nevø og niese på kamp på Consto. Gi unga en is, en bløyta eller pølse i vaffel – og gi de en lokal helt.

Da vil dere kanskje møte en niåring fra Ormåsen, i ny brun drakt med et stort, hvitt to-tall og navnet til onkelen på ryggen.