MIF – Vålerenga: Jevnt, men sjelden uavgjort

Lenge hadde bruntrøyene overtaket mot laget fra Oslo Øst. Etter at pengene kom inn i norsk fotball har det naturligvis endret seg, siden forskjellen i ressurser er enorm, både når det gjelder rike onkler, potensial for merkevarebygging og sponsormarked. Men likevel spiller vi altså i samme divisjon i år. Om det skyldes at MIF er flinke eller om Vålerenga er en kaosklubb, skal vi ikke spekulere i her.

Det første møtet mellom klubbene fant sted i 1927. Søndag 28. august reiste hovedstadslaget til bygda og tapte for bruntrøyene. I det omvendte oppgjøret vant også MIF, som faktisk ble mestere i Hovedserien sesongen 1927/28. Vålerengens IF rykket imidlertid ned, og lagene møttes ikke i seriesammenheng på ti år. I cupens kvartfinale i 1936 var det igjen jevnt, men Mjøndalens maskinlag slo ut overraskelseslaget fra hovedstaden på sin marsj mot cupfinalen.

Så møttes lagene igjen i seriespill i 1938. Den gangen lå begge lag i Norgesserien distrikt II avdeling B (lett skulle det ikke være, men fotballen var uansett ikke landsdekkende den gangen), og begge kampene endte uavgjort 1-1.

Rollene snudd

Etter krigen skulle det ta noen år før lagene møttes. Bruntrøyene var en fordums storhet, men slo Vålerengens IF borte i serieåpningen i landsdelsserien i 1957. Imidlertid skulle det ende med nedrykk for Sverre Vasskog og co den sesongen – som strekte seg helt til 1958.

Det skulle gå mange år før neste seier kom. Så møttes jo heller ikke lagene så ofte, for Vålerengens IF og deres bohemer var et av Norges absolutt beste lag på 1960-tallet, mens bruntrøyene fristet tilværelsen i divisjonene under, på tross av en cupfinale mot Lyn i 1968. I 1969 hadde imidlertid bohemene rykket ned til nivå to, og der ventet fjorårets cupfinalister. Kampene ble jevne, men hovedstadslaget trakk det lengste strået ved begge anledninger.

Men nå var rollene snudd om. Fra 1972 var det MIF som spilte i toppdivisjonen, mens Vålerengen var så langt nede som tredje divisjon Østland/nordre i 1971. Fra 1974 var lagene sammen igjen på øverste nivå, og det ble dramatisk da lagene møttes i Oslo i 19. serierunde. Mjøndalen kjempet desperat for å unngå nedrykk, og hjemmelaget måtte vente helt til det 77. minutt før de fikk hull på byllen. Imidlertid fikk en sekstenårig innbytter ved navn Arnt Kortgaard muligheten på overtid, men skuddet etter klabb og babb inne i feltet endte i fanget på vertenes målvakt. Dermed ble det tap for bruntrøyene og nervepirrende inn mot sesongslutt. Men MIF reddet plassen etter to seire og en uavgjort på de tre siste, så tapet på Bislett ble ikke avgjørende.

Sølv til Nedre Eiker – nedrykk i Oslo

Året etter var det Oslo-laget som kjempet i bunnen, og 2-2 på Nedre Eiker var kanskje det beste borteresultatet de hadde hatt hele sesongen da MIF gjestet hovedstaden sent i august. Hjemmelaget hadde kun tatt sju poeng, mens MIF lå i ei mølje midt på tabellen hvor det skilte lite fra topp til bunn. Bruntrøyene var best fra start til slutt og sikret begge poengene etter to mål av Egil Solberg og ett av Ole Kristian Olsen. Vålerengens IF rykket ned i 1975, mens MIF sikret seg sitt aller første sølv i serien i 1976.

Men bohemene kom tilbake, og i 1977 ble det en seier til hvert av lagene – da MIF rykket ned året etter å ha tatt sølv! Nyopprykkede Vålerengens IF var bare to poeng foran, men reddet plassen greit siden de hadde mye bedre målforskjell i en serie hvor det fortsatt ble gikk kun to poeng for seier, noe som førte til mindre avstand mellom lagene enn senere.

Bruntrøyene gikk imidlertid opp igjen på første forsøk – og i seriepremieren ventet VIF på bortebane. «Målkalas i lekegrinda» ble overskriften da hjemmelaget vant 5-4! MIF lå under 4-1 etter 55 minutter (blant annet to mål av Odd Iversen), men mål av Egil Solberg, Espen Andersen og Odd Magne Olsen gjorde at stillingen halvveis i andre omgang var 4-4.

Hjemmelaget vekslet mellom «galopp og slentrende trav» skrev Arbeiderbladet i sin oppsummering, som også roste MIF for comebacket. Imidlertid røk poenget da Yngve Andersen ekspederte ballen i nettet helt på slutten av kampen, og et skuffet MIF-lag måtte innse at det ble null poeng i en kamp som «sikkert var artig for publikum», som bruntrøyenes daværende trener Erik Eriksen konstaterte etter at dommeren blåste for sluttsignalet.

Brandsrud brenner straffe

På 1980-tallet merker vi oss at MIF vant begge oppgjørene da laget på nytt tok sølv, ti år etter det første. Men på samme måte som etter sølvsesongen i 1976 ble det igjen nedrykk året etter. Likevel – også da tok bruntrøyene (nesten) alle poengene mot Vålerengens IF. Vi må skrive «nesten» i parentes, for før sesongen hadde Tom A. Schanche vunnet nachspielet på forbundstinget og fått med seg flertallet på å innføre straffesparkkonkurranse ved uavgjort. Den som vant denne, fikk to poeng, mens taperen fikk ett. Og vant et lag kampen uten straffesparkkonkurranse fikk de tre poeng, mens taperlaget naturligvis stod igjen med null poeng.

En varm julidag på Bislett skulle MIF for første gang denne sesongen oppleve denne selsomme måten å avgjøre seriekamper på. Lagene hadde spilt 2-2 etter at midtstopper Steinar Aulie hadde laget begge målene for bruntrøyene i ordinær tid. Han dundret også det første straffesparket i mål, mens Buskerudfotballens mest legendariske storskårer gjennom tidene, Ståle Brandsrud, gikk frem for Oslo-laget. Imidlertid klarte ikke målkongen å overliste Roy Amundsen, og siden resten av MIF-spillerne gjorde jobben sin var det hele avgjort da Kai Lagesen satte bruntrøyenes femte straffespark sikkert i mål bak Geir Mediås i hjemmelagets mål.

Etter denne kampen lå Mjøndalen på fjerde plass på tabellen. Imidlertid var ikke høsten brun dette året. Formen forsvant helt, og til tross for en solid 3-0-seier over Vålerengen i nest siste runde i 1987 ble det nedrykk på Per Terje Markussen og co.

Makker’n valser over VIF

Og bruntrøyene skulle denne gangen være noen år på nivå 2. I 1991 var imidlertid Per Terje Markussen skipper på en solid MIF-skute som imponerte stort da de valset over VIF Fotball (som laget nå het) og vant hele 5-1 på Bislett på sommeren. Det hele endte med opprykk, mens de blå fra Oslo Øst måtte belage seg på en ny sesong sammen med Drøbak-Frogn og Elverum.

Men MIF klarte ikke helt å spise kirsebær med de store i 1992, og igjen var det duket for møter mellom lagene i 1993. Da ble det en seier til hvert av lagene, på hjemmebane etter et kjempeskudd av lovende Ousman Nyan. 

Kun én seier på de åtte siste

Så skulle det gå hele 22 år før lagene igjen møttes i seriesammenheng. Vi hadde en god opplevelse da vi sjokkåpnet i andre runde i cupen i 2007 og ledet 2-0 på Nedre Eiker før det var gått ti minutter, men bortelaget samlet seg og vant til slutt. Siden 2015 har vi møtt søndagens motstander åtte ganger, men kun klart å vinne én gang. Det var den helt avgjørende 1-0-seieren i siste runde i 2019, da Fredrik Brustads skåring på en iskald Consto Arena gjorde at vi karret oss til trygg grunn, mens Tromsø måtte ned og Lillestrøm måtte i kvalik.

Mot ti mann etter Kristoffer Klaessons utvisning dominerte vi stort hjemme i 2020, men vi ble stående igjen med null poeng. Tre mål ble annullert (to av dem meget tvilsomme), og gjestene gjennomførte en perfekt kamp rent taktisk. Det ble 1-1 hjemme mot Dag Eilev Fagermos gutter i 2021, og da brente Tonny Brochmann straffespark samtidig som Martin Rønning Ovenstad fikk et mål annullert i første omgang. Det spillemessige overtaket mot laget enkelte hadde som gullfavoritt skulle betale seg i andre omgang, da Ovenstad fikk et mål godkjent, men en strålende enkeltprestasjon av Aron Dønnum sørget for at Jonatan Tollås Nation kunne utlikne fem minutter før slutt.

Og siden det har vi ikke møtt Vålerenga.

---

Statistikk (kun serie)

 

---

Totalt har det blitt femten seire til MIF og sytten til Vålerengen, mens seks kamper har endt uavgjort. Målforskjellen er 47-52 med bruntrøyenes mål først.