Myntsamlere og pizzabakere

Fra nivå fire til norgesmester på åtte år

Etter en god periode fra -69 til -73, med fem sammenhengende sesonger på nest øverste nivå, var Stabæk godt etablert i breddefotballen på 80-tallet. De hadde to besøk på femte nivå, senest i -87, som bunnoteringer på den Bærumske fotballbørsen.

I høstmørket 1990 satte en myntsamler og en reklamemann seg ned og tegnet hårete mål for klubben fra Nadderud, som nettopp hadde sikret seg spill på tredje nivå. De skulle nå cupfinalen innen 1995, og med slagordet «Ullevaal 95» og mantraet «Taking the konsekvenser», var de klare på at man ikke nådde et slikt mål ved å være gjerrige.

Det ble ikke Ullevaal i -95, men det ble klubbens første sesong noensinne på øverste nivå. Tre år senere slo de Rosenborg 3-1 på Ullevaal. God satsning sportslig, og ikke minst økonomisk, resulterte i måloppnåelse. Tre år etter skjema, men uansett en strålende prestasjon.

Dette er tredje sesongen Stabæk spiller på andre nivå siden 1995, resten av tiden har de spilt på øverste nivå. Så selv om deres aller beste periode, som kulminerte med seriegull og cupfinale i 2008, tok slutt i 2009, må det sies at reklameguruen og myntsamleren fra Bærum sitt «Ullevaal 95»-prosjekt skapte et nytt topplag i norsk fotball. Et lag som siden 1995 aldri har tilbrakt mer enn ett år om gangen på andre nivå …

Vestkant vs. arbeiderklasse

I Nedre Eiker og Mjøndalen er det lengre mellom både millionærer, reklamemenn og myntsamlere enn i Bærum. Vi er ei bygd stort sett bygd på industri av en arbeiderklasse, uten at det har dempet eikværingens tro på seg selv og sin rang – tvert imot. Eikværingen aksepterte ikke nødvendigvis sin tilviste plass i samfunnets ligasystem, men søkte og tok den plassen han mente han fortjente. Fremfor å stå med lua i hånda ovenfor øvrigheta og byborgerne, fantes en iboende vilje til å utfordre etablerte sannheter, og et fellesskap som gjorde det mulig å oppnå noe.

Norges beste fotballag på 30-tallet het Mjøndalen. Norges beste prestasjon i et mesterskap er bronsen i Hitlers Berlin i 1936. Ikke en eneste av gutta fra bygda ble funnet verdig en plass på landslaget, og kanskje var det nettopp opposisjonstrangen som sikret gutta fra cellulosefabrikkene, sagbruka og papirfabrikkene seier og uavgjort i to treningskamper mot landslaget samme sommer. DT sa den gang: «Det var atter enheten som høstet triumfer». Kanskje var det lagånd, innsats, kameratskap og trass som ga gutta overtaket på gjengen i rødt, hvitt og blått?

Trassen personifisert

Finner vi denne opposisjonstrangen, denne trassen blant gutta i dag? Selvsagt, og selv om han er godt forbi den verste trassalderen, og noe temmet, er det fortsatt ikke vanskelig å se det flamme opp i krokstælvingen en gang iblant. Han er kanskje ikke cellulosearbeider, men han var pizzabaker, og han har en onkel som driver «Pub’n». Det blir ikke så mye brunere enn det.

Joakim Olsen Solberg hadde så vidt rukket å fylle 19 år da han våren 2008 debuterte for Mjøndalen i 2. divisjon mot Drøbak/Frogn. Bortsett fra en og en halv sesong i Sandefjord, har han spilt hele sitt fotballiv i brunt. Det gjør at han i dag nærmer seg utrolige 400 kamper for klubben vår, og også rekorden for antall kamper noen har spilt i brunt.

Dette i seg selv er nok til å gi Jokke et eget kapittel når neste jubileumsbok skal skrives, men det er så mye mer med vår småhissige krokstælving. Hvem husker vel ikke kanonen fra 25 meter mot Sogndal i 2018, eller det presise frisparket i samme kamp, som gjorde Alfred Schriven til matchvinner og ga undertegnede et av de største øyeblikk på en fotballbane. Vi trenger ikke gå lenger tilbake enn til 25. april i år for å finne sist gang 33- åringen fant krysset, og ga oss på tribunen gåsehud.

En spiller verdt å stille opp for

Likevel er det kanskje noe annet enn «Norges mest presise venstrefot», som gjør denne spilleren størst i mine øyne. Det er måten han spiller med hjertet for drakta, og med lidenskap for lag og supportere. Derfor er feiringen 25. april, tårene for kapteinsbindet og bildet av en jublende Jokke med et enormt MIF-flagg på Marienlyst stadion, like store øyeblikk som langskudd limt i krysset. Det er spillere som Joakim Olsen Solberg som gjør det verdt å komme hjem klokka to om natta etter å ha kjørt tur/retur Sogndal for å se laget tape, eller kjøre i snøføyka til Grimstad, og hjem igjen, i november for å se en halv fotballkamp. Vi reiser ikke nødvendigvis på kamp for å bli underholdt, eller i mangel på noe bedre å gjøre. Vi reiser fordi vi tror vi utgjør en forskjell ved å være til stede, og for å gi og vise vår støtte. Støtte til klubben, til Marit, til Inger, til Terje og Runar, vi reiser for Synnøve Clausen, for alle som er glade i klubben, men også for gutta. Jokke er en av dem som gjør det verdt å reise - for å se laget tape en halv fotballkamp. Fordi klubben og laget betyr noe også for han, og han spiller for klubb og supportere, og ikke bare sin egen karriere. Han er eksemplet på at vi ikke stilltiende aksepterer at andre skal bestemme vår plass i divisjonene – vi tar den plassen vi ønsker. På trass!

«Taking the konsekvenser» i Mjøndalen betyr ikke å grave litt dypere i lommeboka. Det betyr å stille opp. Det betyr å ikke møte på kamp bare for å bli underholdt, men for å underholde og å bidra. På kampen søndag finner du mest sannsynlig fire generasjoner Olsen. Bestemor, mamma, samboer og barn – og før kamp har «halve tribunen» møttes for en øl eller to hos onkel Morten.

«Lagånd, innsats og kameratskap» er ikke en visjon uten innhold, eller et kreativt påfunn under seminar på Ona Fyr. Det er verdier som definerer oss, og som gjør at vi kan slå et landslag i ny og ne.

Vi er fortsatt klubben fra bygda, litt mindre enn de rundt oss. Dersom vi vil utfordre de store, dersom vi fortsatt vil være i opposisjon mot det etablerte, er vi også i dag nødt til å stå sammen – både på bane og tribune. Slik kan «atter enheten høste triumfer».

Det er bare en Jokke i Norge!