Noe gammelt, noe nytt, noe lånt og noe blått

Møtes på midten

Søndagens motstander har gått motsatt vei av oss etter sesongstart. Ranheim startet sesongen med tre kamper uten tap, vi startet med tre uten seier. Etter seks runder lå de blåkledde trønderne fortsatt på toppen av tabellen, men etter vårt møte på Extra Arena 24. juni var avstanden krympet til to poeng. Når vi møtes søndag, skiller kun ett poeng og en plass – i vår favør.

Trondheims lillebror tilbrakte tiden fra 1963 til 2009 på evig vandring mellom nivå tre og fire, men siden 2010 har de befunnet seg blant Norges 32 beste lag, og etter at de fikk en smak av Eliteserien i 2018 og 2019 har de alltid sett oppover. De kommer til Mjøndalen for å hente sin første seier etter seks strake tap, men vi satser på å gjøre som mot Hødd for en uke siden – beholde poengene selv.

Mot Hødd lyktes vi godt med formelen også en brud bør følge – «Noe gammelt, noe nytt, noe lånt og noe blått».

Noe gammelt

Gammel er han ikke, men Jokke er gammel i gamet. Han kom hit som en «møkkaunge, en uferdig og ganske ufordragelig fyr.» - etter eget utsagn. 15 år etter ankomst er den uferdige, ufordragelige fyren blitt et forbilde, kaptein og spillende legende for nye generasjoner «møkkaunger». Jokke er blitt en voksen mann, med en stor plass i brune hjerter.

Mjøndalen ville ikke vært helt det samme uten Jokke, og jeg tror ikke Jokke ville vært akkurat den samme uten Mjøndalen. Krokstælvingen bidrar som en lederskikkelse, med rutine og erfaring, en presis venstrefot og ro – til en viss grad. Jokke er ikke definisjonene av «rolig som skjæra på tunet», han brenner ikke nødvendigvis inne med det han har på hjertet – for eksempel overfor dommeren. Noen ganger kan det sikkert være lurt å underkue lysten til å fortelle dommeren og omgivelsene hva man tenker om deres gjøren og laden, men det er ikke sikkert det er mulig, uten at det går utover de andre kvalitetene. En rolig og behersket Jokke ville ikke vært den samme Jokke. Rolige, kalde og beherskede spillere er gode å ha, men det er ikke de som får det til å ta fyr på tribunene. Det er det typer som Jokke som sørger for. Det er artig når Magnus Carlsen vinner et sjakkparti, men jeg trenger mer enn det for å reise tur-retur Bergen i pissregn. Jeg trenger noen som brenner for laget, for klubben – som brenner for oss på tribunen, og som spiller med hjertet utenpå drakta. Jeg trenger slike som Joackim Olsen Solberg.

Du kan ikke forlange et kontrollert temperament og samtidig forvente samme tenningsnivå – derfor vil vi ha Jokke akkurat slik han er.

Den Jokke det bare finnes en av.

Noe nytt

Da Jokke kom til Mjøndalen var ikke Sondre Granås fylt to år ennå. Likevel har de lyse krøllene fra Lier allerede blitt lagt merke i hele fotball-Norge, som en uredd unggutt som ikke går av veien for å utfordre, og beseire, spillere som har spilt toppfotball fra før han ble født. Mot Hødd var han banens beste, og gutten som fremstår som kampens store spiller, er ikke gammel nok til å be om en øl på VIP’en etter kamp – ikke på over et år. Sondre gir oss definitivt noe nytt, men stiller også med en ro, kontroll og fotballklokskap som mange, langt eldre og mer etablerte spillere, bare kan misunne ham.

Hødd-kampen ga oss også en «ny» spiss. Mathias Bringaker ble hentet fra Kongsvinger som en spiss og målscorer, men skade satte ham ut i sesongstarten, og en strålende Lien gjorde det vanskelig å erobre plassen i midtangrepet. Fra kantposisjon scoret han imidlertid i sin første kamp, og siden har han både frustrert forsvar med sin hurtighet, og holdt stengene varme med en rekke gode skuddforsøk. Da Lien forsvant, var Bringaker tilbake i sin vante rolle som spiss mot Hødd, og takket for plassen med scoring på første forsøk.

Når også Ovenstad, Skogen og Øverby melder seg på som nye målscorere av året, og bidrar til at vi setter fem mål på to kamper, lover det godt for målrik, brun fotball også fremover.

Noe lånt

Mats og Rasmus har begge kommet til Mjøndalen på lån, fra henholdsvis Bodø/Glimt og Brann, og 18-åringene viste allerede i første kamp at de så absolutt har noe å bidra med.

Mats Pedersen, som tok turen de 65 milene sørover fra Skjervøy til Bodø allerede som 15-åring, trengte bare 13 minutter på banen før han fortsatte med det han har gjort på Glimt2 – levere målpoeng. Mats fikk sin debut i brunt i det 63. minutt, og i det 76. serverte han til Martin inne i boks, som kunne dunke ballen i lengste kryss og fastsette resultatet til 3-0. Skjervøyværingen nøyer seg imidlertid ikke med målgivende, og i regnet i Bergen, etter å ha akslet den brune trøya i snaut 80 minutter til sammen, kunne han også krysse av mål på «to-do»-lista da han satte inn 1-2 målet mot Åsane.

Rasmus Holten, nesten to meter bergenser fra bydelen Fana, fikk tillitt fra start mot Hødd. Rasmus viste seg tilliten verdig med å ikke bare stå frem som en av banens beste, men også vise seg tøff nok til å ruve i de bakre rekker, både fysisk og verbalt. Rasmus virker ikke redd for å ta plass, selv om han er ung av alder, og ny i troppen. Som belønning fikk han en velfortjent plass på rundens lag, allerede i sin første kamp for oss. Det står det respekt av.

Svært overfladisk journalistikk kan dessuten avsløre at Rasmus er første fotballspiller under kontrakt for Brann, som vinner i Mjøndalen, siden 1975.

Noe blått

Ordtaket blir ikke fullkomment uten noe blått, og kampen blir ikke den samme uten noen på motsatt halvdel. Når gutta byr opp til dans på søndag, er det Ranheim som skal føres over matta. Det blir ingen brudevals, men det er lov å håpe at gutta i brunt, gamle, nye og lånte, valser over gutta fra Trondheim - i blått.

Vi kan ikke love at det gamle utrykket kan overføres til fotball, og vil bringe «happily ever after», men vi kan love innsats fra gamle, nye og lånte, og vi kan love spenning i 2x45 – om du kommer på Consto søndag.