Valium og hjemmestrikk

Skeid – kampen vi «MÅ» vinne

Nei, vi må ikke det. Men det er viktig, lurt og ikke minst hadde det vært sabla deilig, å stå igjen med tre poeng, og en plass over streken, når dommeren blåser for fulltid lørdag. Det er lett å tenke at noen kamper «må» vinnes, men er det noe fotball viser oss, så er det at ballen aldri triller den veien man tror, hele tiden. Hadde den gjort så, hadde ikke Norsk Tipping hatt livets rett, og odds ville vært et bedrag. Noen kamper er på papiret lettere å vinne enn andre, men det «eneste» vi må, er å ta flere poeng enn våre rivaler. Hvor og når er revnende likegyldig.

Skeid kommer til Consto med ni strake tap. Siste poeng tok de før sommerpausen, borte mot Åsane. Laget fra Oslo har kun vunnet to kamper i år, og den siste borteseieren kom i april. Da kunne oksene reise tilbake til hovedstaden med tre poeng, og 4-0 over den til da ubeseirede serieleder, Ranheim. Så dersom du tror at fotball er matematikk, at noen seire kan innkasseres nærmest på forhånd, og at andre kamper er tapt før avspark – vel, da har du tatt feil.

Det er derfor vi trenger deg på hver eneste kamp. For å bikke oddsen i vår favør.

Så nei, vi MÅ ikke vinne mot Skeid. Skeid derimot, MÅ slå oss, og et truet dyr, er et farlig dyr. Men vi VIL og SKAL sende oksen tilbake til byen, klar til foredling hos Strøm-Larsen.

De siste kampene har vist oss at vi kan ta poeng fra alle. Et opprykksjagende KBK måtte avgi poeng på eget gress. Bryne kom med tre strake, og sju på siste ti, men trakk likevel korteste strå mot våre gutter. Mens KFUM kanskje hadde måttet se andreplassen ryke, om dommeren ikke hadde sett gjennom fingrene med brudd på de ti bud. De siste kampene gir håp, Bryne gir tro, men mest av alt gir Kronekampen glede – glede over at vi Mjøndøler fortsatt bretter opp erma og står sammen. I kjærlighet til laget, klubben og bygda. Det varmer et brunt hjerte – som et par strikkevotter varmer høstkalde fingre.

Strikking for sjelefred

For noen år siden viste tv-sendingene oss et, for meg, vakkert bilde fra tribunen på Nadderud. Fra en situasjon, som for meg har blitt det ultimate symbol på en rolig og avslappet sesongavslutning – et fotballens nirvana, åndelig og sjelelig balanse, og tilsynelatende en utenkelig, uoppnåelig utopi på Consto.

Bildene fra Stabæk viste en dame på tribunen, som strikket under kamp – som om hun satt foran peisen hjemme, med en kopp te og filttøfler. Ro og harmoni. På tribunen. Under en fotballkamp.

Jeg har aldri ønsket så sterkt å kunne strikke.

Kona kan strikke, men gjør det aldri under kamp. Kona er mer opptatt av å skjelle ut dommere, linjemenn og motspillere. Sjarmerende? Nei. Saklig? Nei. Fortjent? Neppe. Deilig? Utvilsomt. Fotballen gjør oss alle frustrerte, nervøse, usaklige og oppgitte til tider. I Mjøndalen også – så absolutt i Mjøndalen. La denne frustrasjonen og nervøsiteten komme til utløp på tribunen. Mot dommere og motspillere. For eget lag. Det gjør mer nytte der enn foran TV’n, eller på sosiale medier.

Stol på en som har forsøkt alt fra tekst-tv og live-oppdatering, via TV og hovedtribune, til 3050. Det eneste som hjelper bedre enn valium, eller; det eneste som hjelper, er en sunn dose galskap og høylytt sang på tribunen.

Om du ikke vil lytte til meg, lytt til Synnøve. Født seks år etter at draktene ble brune, samme år som bandygutta tok sitt første NM, og tre år før vår første kongepokal i fotball, har Synnøve Clausen vært brun lenger enn de aller fleste av oss. Helt frem til i fjor vår var hun fast inventar på Consto på hver hjemmekamp, sammen med sin gode venninne Magny Opdahl. Fortsatt kan du se Synnøve på tribunen på Consto Arena, fortsatt irriterer hun seg over negative mennesker, og fortsatt jubler hun for klubben i sitt hjerte, for samholdet, tilhørigheten og gleden den gir.

Dessuten kan Synnøve strikke – nydelige, varme hjemmestrikkede vanter. Gode å ha når høstkulda og kampnervene setter inn.

Høsten er galskap, makspuls og høyt blodtrykk i Mjøndalen. Påkjenningen er så stor at enkelte ender under behandling. Det er kanskje større behov for Kiani på tribunen enn på banen. Likevel innser jeg at jeg aldri kommer til å kunne, eller ville, bytte det ut mot hvilepuls og likegyldighet.

Strikkingen kan jeg ta til vinteren.