Vi smeller til på Raufoss!

To av fire i boks

Flere sjekkbokser må krysses av før vi erklærer oss som OBOS-lag også i 2025. Punkt én og to kunne vi krysse av i helgen med en overbevisende seier over Stabæk, og Ålesunds seier over Levanger. Skal vi komme oss til trinn fem og seks må vi først krysse av for tre og fire:

• Levanger må tape poeng mot Åsane.
• Vi må slå Raufoss.

For å klare den første trenger vi hjelp av Åsane, for å klare den andre trenger vi hjelp av deg.

Raufoss må ha poeng for å kunne klatre opp på en kvalikplass, sannsynligvis alle tre, og kommer ikke til å gi oss noe gratis. Med to lag som er nødt til å gå for tre poeng, kan vi ikke love så mye om resultatet. Men vi kan love at det ikke blir en repetisjon av 1973 eller 1981, og med GPS i alle busser unngår vi også et nytt 1967.

Vi vet at vi på vårt beste kan slå alle i divisjonen, men for å komme opp på vårt aller øverste nivå trenger vi støtte av våre fans. Det er bevist utover enhver tvil at en fotballspiller henter frem litt ekstra med god støtte fra tribunen. Bringaker tar det ekstra løpet, for å vinne igjen ballen, Meinhard får den ekstra selvtilliten til å dra av en mann, Alie blir enda giftigere i boks og Sveen ofrer enda mer blod når trøkket fra det brune dyret lyder som et brøl over Nammo Stadion.

Vi blir neppe flest, men vi har det i oss til å bli best på både banen og tribunen.

På lørdag krysser vi av punkt tre og fire – sammen skriver vi historie – sees på Raufoss!

Dramatiske Raufoss

Sindige Toten assosieres ikke først og fremst med drama, og dialekten leder tankene mer i retning av Snekker Andersen og barnetimen enn krangel i avisspaltene. Ammunisjonsbyen Raufoss er kanskje et unntak – i alle fall i vår felles historie.

Raufoss har vært en del av toppfotballen nesten like lenge som oss, og kampene mellom de gule og svarte fra Toten og bruntrøyene fra Eiker har overraskende ofte skapt overskrifter. Allerede på 30-tallet var det mange møter mellom våre klubber, og dette er ikke første gang vi avslutter sesongen mot Raufoss med en kamp for historiebøkene.

Vårt første møte kom så tidlig som i 1931, og endte med overraskende 2-1 seier til Raufoss. Privatkampen var kanskje ikke så viktig i seg selv, men resultatet betydde opplagt mye for Raufoss, og skapte en ganske heftig diskusjon over flere dager i lokalpressen. Rivaliseringen mellom Lyn, Gjøvik og Raufoss kom godt frem da skribenter med hjertet på Gjøvik, tilskrev seieren en dårlig bane på Raufoss, og en dommer Næss, hvis «eneste måte man kunne merke at ikke virkelig spilte med Raufoss, var at han ikke personlig sparket til ballen».

Vi fikk vår revansje allerede året etter da vi sendte totningene ut av cupen i 2. runde, med en 5-0 seier i ammunisjonsbyen. I 1934 sendte vi de ut i 4. runde med 8-1, og ble av lokalavisen Velgeren utropt til norgesmestere der og da. Litt tidlig når både kvartfinale, semifinale og finale gjensto, men så fikk de jo helt rett.

10. september 1956 kunne Fremtidens utsendte medarbeider – den ikke ukjente Bjørge Lillelien – rapportere at Mjøndalen hadde vunnet nøkkelkampen på Raufoss 3-2. Lillelien kunne også fortelle at vår bestemann, Asbjørn Kristiansen, hadde gått glipp av en tolver på kupongen etter å ha bommet på egen kamp. Mjøndalen var nyopprykket i Landsserien (nivå 2) dette året og ledet på dette tidspunktet sin pulje. Vi vant også kampen på Nedre Eiker, men likevel ble det Raufoss som til slutt trakk det lengste strået, ble vinner av distrikt Østland/Nordre sesongen 56/57 og sikret seg opprykk til Hovedserien.

Bussrot og poengtrekk

1967 var Mjøndalens første år i 2. divisjonen som ble opprettet med det nye seriesystemet i 1963. Åpningskampen var mot Raufoss på Nedre Eiker og endte med tap for våre gutter. DTs utsendte mente vi hadde fortjent i alle fall ett poeng da en Raufossforsvarer stoppet Torstein Nilsens innlegg med hånden.

Langt mer dramatisk ble returen på Raufoss sensommeren samme år. 7. august reiste gutta i buss mot Raufoss, men etter Hønefoss tok bussjåføren feil vei og det endte med at Mjøndalen kom 30 minutter forsinket til kampstart. Raufoss protesterte på dette og etter noen runder ble deres protest tatt til etterretning og laget tilkjent to poeng. Resultatet, som egentlig endte 3-1 til oss, ble satt til 0-0. Lokalavisene på Toten spekulerte i flere årsaker til forsinkelsen, det ble nevnt både busshavari, feilkjøring, krøll med en middagsbestilling på Hønefoss og problemer med å samle spillere som var i militæret. Fotballformann, Hans Skistad forklarte selv til Oppland Arbeiderblad:

«Vi startet fra Mjøndalen så tidlig som 12.00 søndag og hadde normalt meget godt tid. Vi var fremme på Hønefoss 14.00, spiste middag og dro videre 15.10, og hadde således fortsatt god tid. Planen var at vi skulle kjøre Eggemoen da den veien er både raskere og penere. I et kryss tok imidlertid sjåføren feil. … Etter ca. en halv times kjøring ble imidlertid også sjåføren klar over at vi var på veg opp Begnadalen. Vi måtte snu og kjøre de ca. 2,5 milene tilbake.» Skistad husker han brukte uttrykket «kjøreuhell» da han ringte for å fortelle om forsinkelsen. Det kunne forklare misforståelsen med busshavari, mens han avfeide de resterende spekulasjonene som tøv.

Tross protester både fra oss og fra andre lag i ligaen, ble altså protesten til Raufoss tatt til følge. Noen betydning for opp og nedrykk fikk den likevel ikke, da vi ville endt på samme andreplass også med to poeng mer, og Raufoss heller ikke hadde blandet seg i nedrykksstrid med to poeng mindre.

Udramatiske Raufoss

Tross noen flere møter de følgende årene nådde ingen helt opp mot dramatikken i -67. Ikke før vi møttes igjen på Raufoss i -73, den gangen i en kamp for å overleve på øverste nivå. Riktignok i nest siste, og ikke siste serierunde. Tabellsituasjonen var slik at begge lag ville klare seg med ett poeng, og om kanskje både resultat og kamp var ganske blodfattig, skapte lagene igjen engasjement i avisspaltene. Det endte 0-0, og to lag som virket fornøyd med resultatet omtrent fra dommeren blåste kampen i gang skapte mange spekulasjoner om avtalt spill. De fleste aviser konkluderte likevel med at det ikke trengtes rare avtalen – det var ikke vanskelig å forutse at begge lag ville være lite villig til å ofre seg i en kamp som betydde så mye, når de egentlig ikke trengte å gjøre noe mer enn å møte opp.

Allerede året etter var det ny «vinn-eller-forsvinn-kamp» for oss på Raufoss. Denne gang i siste serierunde. Raufoss var allerede fortapt på bunnen, men vi kunne berge plassen med en seier. Kampen huskes i ettertid best for Egil Solbergs frisparkperle som han skrudde rundt muren og inn i krysset. Målet ville gitt ham toppscorertittelen for andre år på rad, men dommeren blåste av kampen mens ballen var i lufta, og godkjente ikke målet til Egil.

Vi runder av «Dramatiske Raufoss» med en kopi av 1973. Før siste runde i 1981, som (selvsagt) skulle spilles på Raufoss, var status klar; Begge lag klarte seg med ett poeng. Vi ville med det klare opprykk, og Raufoss ville berge plassen på nivå to. NFF hadde vært sympatiske nok å legge resten av runden på lørdag, mens Raufoss – Mjøndalen skulle spilles søndag. Igjen hadde altså begge lag sine viktigste mål i boks i det de entret banen, og lysten til å sette det ene poenget på spill var selvsagt deretter. Kampen endte ikke overraskende 0-0 og forestillingens høydepunkt var nok når begge lag og benker jublet hemningsløst ved kampslutt.

Dramatikk blir det også i 2024, men denne gangen vil ingen juble over 0-0.