Ydmyk, arrogant, drittsekk

Det er vondt å tape kamper, det er smertelig å tape 5-0 og det er nesten uutholdelig å gjøre det på en arena du er tvunget til å forlate via ydmykelsens kanossagang. Slik du må på Åsane arena, duknakket tvers igjennom horder* av spinnville*, Kumbaya-syngende Åsane-fans.

*(En Åsanehorde=15 personer. Spinnville Åsane-fans=to raketter utenfor stadion og vifting med oransje caps)

MEN det er ALLTID bedre å tape på stadion, side om side med brune venner på tribunen og med spillerne på banen, enn å tape hjemme foran skjermen. Kameratskap og felleskap er alltid godt å ha når resultatene er vonde, og jeg har alltid vært av den mening at det er viktigere å være der når vi sliter, enn når ting går på skinner. Det er riktignok morsommere når vi vinner, men jeg tror nytten av tilstedeværelsen er størst når motbakken er brattest. Så til alle som mandag morgen lurer på om jeg angrer på turen når jeg kommer hjem etter tap – dere kan slutte å spørre, svaret er alltid NEI. Det er aldri bortkastet å reise, eller å være til stede. Det kan være vondt, smertefullt og ydmykende, men aldri bortkastet. Vi vinner sammen, og vi taper sammen – da får vi tåle litt kanossagang og kumbaya. Så får det heller være at en og annen oransje caps blir et uskyldig offer for innestengt frustrasjon og havner i bekken ...

En vond smell etter noen gode kamper med villskap, kamplyst og energi, er ikke nok til å knekke en mjøndøl. Vi blir ikke liggende fordi om kjepphøye bergensere gir oss en blåveis, eller fem skudd midt i det bankende, brune hjertet. Vi blir ikke sittende apatiske i sofaen og synes synd på oss selv, bare fordi motgangen er tøff. Vi er som ugrasset i hagen til fruene på Bergenhus; prøver du å bekjempe oss er vi tilbake før du har nippet ferdig kirsebærlikøren, og før du har svelget din neste petit four, har dine magnolia måttet vike plassen for seiglivet, trassig ugrass.

Vi slår alltid tilbake, vi kommer igjen litt større, litt sterkere og litt smartere enn før - Vi reiser oss når vi faller!

Mjøndar'n er klubben over alle
vi skal reise vårs når vi faller
Mjøndar'n vil bestå,
kan'ke endres på
For du er vel Mjøndar's fan du og?

Jeg noterte meg tre ord når Gauseth snakket under en samling på VIP’en for ikke så lenge siden: Ydmyk, arrogant, drittsekk. Det er mulig han snakket lenge, eller at jeg ikke fulgte godt nok med, for jeg husker ikke helt i hvilken setting, eller hvem ordende var myntet på. Det kan ha vært assosiasjoner jeg fikk mens han snakket – gjerne om seg selv, det er slettes ikke urimelig at det var en annen spillers karakteristikk av samme moldenser, men jeg tror det var noe Christians brukte for å beskrive hvordan vi skulle være å møte – en ydmyk, arrogant drittsekk.

Jeg liker det. Vi skal være som det nevnte ugresset, som et løvetann – bevisst sin størrelse, men irriterende, trassig, tverr og vanskelig. Uønsket i egen hage, finner sin vei gjennom både rododendron og asfalt, men liten og sjarmerende, og fryktelig vanskelig å ikke like. Selv for bergensere.

På litt over en uke nå venter tre tøffe kamper. Først møtest to sårede dyr på Consto når tømmerhuggerne tar turen ut av skauen for å hevne sin egen ydmykelse. Deretter møter vi Kongsvingers bøddel, når vi tar turen til Ålesund for å rappe tre poeng fra Reka’s tangotrøyer, som har hatt en oppsving, men fortsatt ikke helt har funnet rytmen. Den siste i trilogien er Enga på Intillity. Da lar vi «ydmyk» ligge igjen på Consto, tar kun med oss arrogant og drittsekk, og lar Oslos nummer to huske at også de har sluppet inn fem på bortebane i år.

Skal vi overvinne tømmerhuggere, tangotrøyer, bohemer – og asfalt, må vi stå side om side og dytte i samme retning. Jeg har sagt det før, og Engebråten har bevist det – DU GJØR EN FORSKJELL! Sammen kan vi gi de på banen de ekstra prosentene med villskap, kamplyst og energi de trenger.

La oss være ydmyke, arrogante, drittsekker og irriterende ugrass; bli med på onsdag, og gjerne lørdag og neste onsdag også.